Kjære.
Husker du tilbake til den våren vi møttes?
Husker du den første kvelden, hvor kaldt det var?
Du ble med meg hjem. Vi lå ved siden av hverandre på senga og snakket hele natten.
Det var en rar opplevelse. Du var litt full. Jeg var ukomfortabel med det. Ikke redd, ikke utrygg, bare ukomfortabel.
Du forsvant hjem i grålysningen, jeg husker hvordan tåka lå tett utenfor vinduet mitt når du gikk.
Jeg sovnet med klærne på. Spent, fordi jeg hadde truffet deg. Urolig, fordi det var noe som ikke stemte. Jeg hadde deg ikke der jeg burde hatt deg.
Utover sommeren, da vi egentlig burde ha vært stormende forelsket, allerede da skurret forholdet vårt.
Jeg var forelsket, men hva var du egentlig?
En lang periode kunne vi bare treffes i helgene. Når helgen endelig kom kjørte jeg lange veier for å komme til deg. Det passet deg aldri å komme til meg, du hadde fantastisk dårlige unnskyldninger og jeg godtok de. Lenge. Jeg var ikke riktig 20 år, jeg var jo også fantastisk dum. Dum, naiv, troskyldig...
Så var jeg der hos deg i helgene. Ofte jobbet jeg hele dagen og så deg bare på kvelden.
Kompisene dine dro ut hver lørdagskveld, som regel ville de ha deg med. Og du dro.
Dere skulle på utesteder hvor jeg uansett ikke kom inn, sa du. Og det hadde du jo rett i, jeg var for ung.
Når du kom hjem ved fire fem tiden på morningen og kom under dynen min var du som regel småfull.
Jeg vet ikke hva du egentlig gjorde i denne perioden. Det spiller ingen rolle om du bare drakk og hadde det moro med gutta eller om du rotet rundt med andre jenter. Det spiller ingen rolle.
Du skulle ha ønsket å være sammen med kjæresten din.
I en periode hadde du det tøft. Jeg vet det. Jeg forstår det ikke, for jeg har aldri vært der selv, men jeg så det, hørte deg og forsøkte å ta det inn som best jeg kunne.
Du kunne ringe meg, midt på natten, fordi du trengte å snakke med meg. Som regel skulle jeg opp ved fem-tiden, men jeg lå gjerne våken og hørte på deg til morgengry. Fordi jeg var glad i deg, fordi du trengte meg.
Så ble jeg gravid.
Jeg husker ikke hvordan jeg fortalte deg det, jeg husker ikke en gang at jeg tok testen.
Du lot alt være opp til meg, presset meg ikke til å ta noe valg. Sa du ville stille opp, droppe studiene hvis det ble nødvendig.
Jeg bestemte meg ikke, rakk ikke.
Det var natt, jeg våknet av smertene og alt blodet. Jeg forsto først ikke hva som skjedde.
Jeg var så redd, og det er vel stort sett det jeg husker. Redselen og blodet. Og at jeg ringte deg.
Husker du det? Husker du hva du svarte? "Jeg vet ikke jeg…men du, nå må jeg nesten sove, jeg skal tidlig opp i morgen".
Det svarte du, ordrett.
Vi snakket aldri om det igjen.
Etter et år sammen ble vi samboere.
Ting bedret seg, du forandret deg gradvis til å bli den trygge stødige gutten jeg håpet du ville bli. Men du var fryktelig sjalu. Noen ganger irriterte jeg deg med vilje, syntes du også fortjente å føle på utryggheten jeg hadde kjent på så ofte.
Men ting roet seg. Vi ble voksne vi også.
Og vi hadde det stort sett fint, synes du ikke? Vi ble et sånt kjedelig par som satt hjemme hver helg, lagde mat sammen, så på tv sammen og gikk tur sammen.
Da du tok opp igjen studiene slo det meg ikke at du kunne bruke tiden andre steder enn på skolen. Ikke med en gang.
Jeg var så stolt av deg, fordi du hadde guts til å begynne med dette i voksen alder, stolt fordi du la ned så mye tid og arbeid i det.
Så raste alt sammen.
"Skal vi treffes i kveld?"
Du lovte på tro og ære at det var et engangstilfelle.
Siden fant jeg ut at du fortsatte med ditt. At jeg etter hvert gikk høygravid, og senere hadde født den vakre sønnen vår så ikke ut til å legge en demper på lysten din.
Da jeg begynte å jobbe igjen ble jeg fort sliten, så du ikke det? Hørte du ikke hvordan jeg ba om hjelp? Du hadde aldri tid, du måtte ta studiene alvorlig nå, sa du. Jeg var jo enig. Tenkte at det var for en periode, at det var viktig at du gjorde det bra.
Du bodde på hotell med all inclusive, heldiggrisen.
Så gikk raset igjen.
Jeg ba deg dra, kunne du ikke bare gjort det? Ikke bare ba jeg deg når jeg var sint og rasende, jeg tryglet deg faktisk når ting hadde roet seg. "Vær så snill", sa jeg.
Du er ikke bestandig så snill, vet du det?
Du sier at du er så glad i meg. Du sier det faktisk ganske ofte. Synes du ikke det er trist at du aldri får noe ordenlig svar?
Synes du ikke det er trist å bo sammen med ei jente som stivner i armene dine, ei jente som snur seg bort hvis du forsøker å kysse henne?
Jeg vet ikke hva jeg kan si eller gjøre for å få deg til å innse det, men du har aldri vært forelsket i meg. Du tror kanskje det selv, men jeg garanterer at det ikke stemmer.
Jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper du en dag får oppleve hvordan det er å møte et menneske du vil være sammen med døgnet rundt, et menneske du både vil og kan dele alt med.
Du er fri til å starte letingen når du måtte ønske, og jeg håper av hele mitt hjerte at du finner det du trenger.
Men aller først må du la meg gå, slippe meg fri. Kan du gjøre det? Vær så snill?
Off, jeg får så vondt av deg Wonderwoman!!
SvarSlettJeg håper virkelig at du en dag (om ikke altfor lenge!!) tør å ta det virkelige steget, og komme deg ut av dette og starte for deg selv!!
Ingen fortjener å ha disse følelsene dine, og site fast i en gammel vane.
Sender masse varme tanker, og håper det hjelper litt på humøret og formen! Er ikke mye mere jeg får gjort...
Rart at du har blitt så lenge...
SvarSlettTenk på alt det fine som kan vente deg! :)
Men tenk grundig igjennom hvorfor du tillater ting som går på bekosting av deg selv. Om du ikke finner nøkkelen til akkurat det, vil det fort kunne skje igjen. Det er litt sånn at vi får det sånn som vi gjør/tenker/tåler det. Du var ung...la oss håpe du har blitt eldre, sterkere, og tydeligere. At du tror mer på deg selv og dine behov. Avsluttningsvis en klisje; "bacause you'r worth it". -Følger spent med videre! :)
kjære deg! hopp i det, få det overstått...tro meg, det "passer" aldri.
SvarSlettlykke til videre, og fortsett med skrivingen om den hjelper den .
klem
Eldbjørg: Wonderwoman er ikke så bitter som det kanskje kan høres, og hver dag er hun litt nærmere friheten. Litt.
SvarSlettMillaMyk: Wonderwoman innser at hun kan ha vært litt urettferdig i sin beskrivelse av Han og livet deres de siste 10 år.. Det første året startet kanskje dårlig, og hun fikk seg en støkk på det 7. og det 10. året.
Rent bortsett fra det har de to stort sett hatt det fint sammen. Wonderwoman har jo ikke gått rundt og hatt det fælt de siste 10 årene heller. Wonderwoman er mye sterkere i dag enn hun var for 10 år siden. Men i dag er hun mamma. Det holder henne litt tilbake, det drøyer prosessen litt.. I tillegg er hun opptatt av å finne tilbake til seg selv før hun blir stående på egne ben.
Anonym: Hun hopper snart, og som du sier så passer det helt sikkert aldri.. Et elegant stup blir det nok ikke uansett.
Jeg kom over bloggen i går kveld, og ble fullstendig hekta. Du skriver fantastisk! Nå er ikke jeg i samme situasjon som deg, jeg har en samboer men ingen barn, og vi har det veldig bra sammen (til tross for mange småting, som jeg regner med andre par også sliter med).
SvarSlettMen samtidig føler jeg veldig med deg, og jeg håper for din del at du kommer deg ut snart. Jeg har selv hatt foreldre som har jobbet seg gjennom et vanskelig ekteskap, og som barn tror jeg at det hadde vært lettere for meg å ha to lykkelige foreldre på hver sin kant enn ulykkelig foreldre i samme hus. Du sier det jo selv, du er jo mamma, og som mor er det ditt ansvar å være lykkelig, for på den måten kan også sønnen din bli lykkelig:) For lykke kan vel være smittsomt?
Jeg får inntrykk av at du er en sterk person, og jeg tror nok du løser dette på den måten som passer deg og din familie best. Jeg ønsker deg lykke til på reisen, hvor enn den måtte ta deg. Jeg følger hvertfall gladelig etter via denne bloggen.
Skjønner at forholdet også har vært fint, og at han også har gode sider, de aller fleste har litt av begge deler. Jeg lever allikevel under den overbevisning at man ikke trenger å skade de man er glad i, med viten og vilje. Det går faktisk ann å klare å leve i samliv uten den biten. Det er som en hage. Luking må til. Ikke alt bør få vokse i en hage, om den skal være fruktbar. Små ugress vil alltid finne veien. Får det vokse vilt kveler det de sårbare skjøre plantene som har ekstreme verdier.
SvarSlettAng det å være alene, splittet familie. Det har sine tunge sider. Men hvordan kan det veie imot frihet? Frihet til å velge sine drømmer, selv bestemme sin verdi i sin egen hage? Plante og dyrke det man tror på? Hvor mye skal man forkaste for praktiske og mange "hvis om at"?
Hva vil lilleprinsen din synes om at pappa finner trøst hos andre kvinner? Hvordan vil han se på deg og kvinner generelt? Vis han hva en kvinnes verdi er, via å ta vare på deg selv!
Mine tanker...skjønner det er vanskelig!! Men du er en unik diamant, som ligger i et gjørmebad. Du skulle jo vært innfattet og beundret. Tror du Han vil plassere deg i en vakker ramme? Om det er noe du venter på, kan det hende du må vente lenge.... :(
...og da mener jeg; om du venter på at Han skal være med på at du finner din egen hage, dine egne drømmer. Menn er ikke sånn. De vil ikke bli forlatt, for å være med på å lage din hage. Din hage vil være noe han forakter. De første årene i alle fall. Ting tar tid, og Han er sikkert ikke raskere enn resten av hans rase. Det er du som må forme din hage, uten Han...Kan høres kynisk ut, men det handler jo om å ikke være så naiv og dum at det går på bekostning av selvbildet, og sin eksistens.
SvarSlettEhhh
SvarSlett"Menn er ikke sånn," "sikkert ikke raskere enn resten av hans rase"??? Det var da veldig til generalisering og hardt språk fra MillaMyk.
Menn vil ikke bli forlatt? Hvis jeg hadde vært Han og WW sin beskrivelse av forholdet er i nærheten av hans virkelighetsoppfattelse, ville jeg sluppet henne fri for lenge siden. Og jeg er jo mann da..
Anonym: Hekta er bra, Wonderwoman blir hekta på dere og.
SvarSlettWonderwoman er jo stort sett lykkelig. Hun har jo alt hun kan ønske seg, bortsett fra et godt parforhold.. Det faktum at følelsene for Han er som blåst bort gjør hverdagen mye enklere. Men bra er det selvsagt ikke. Det er derfor hun skal ut. Snart.. Hun må bare gjøre det i sitt tempo, følge sitt eget hjerte, sin egen intuisjon, om hun skulle ha noe slikt.
MillaMyk: Guttungen vil forhåpentligvis aldri finne ut hvorfor mamma og pappa egentlig gikk hver sin vei. Han vil i alle fall aldri høre et vondt ord om faren sin fra mamma.
Wonderwoman er sikkert både naiv og dum, men hun vil at Han skal spille på lag med henne også når de flytter fra hverandre. Hun mener at de, pga sønnen, alltid må være et team, også når de ikke deler hverdagen lenger.
Om det er praktisk mulig gjenstår å se.
Anonym: Men Han er sånn. Han vil ikke bli forlatt for alt i verden. Wonderwoman har heldigvis troen på at det finnes menn som har såpass selvinnsikt og ikke minst selvrespekt at de innser at livet "alene" kan være helt fint. I alle fall når alternativet er å bo i lag med noen som ikke kunne brydd seg mindre...
Ta deg som og slutt å spille offer.... men du virker jo å trives i offer-rollen.... patetisk....
SvarSlettAnonym: Patetisk ja. Wonderwoman forstår hvorfor du synes det, og hun føler seg ofte ganske patetisk også. Dog, Wonderwomans liv består av så mye annet enn forholdet, men det nå en gang sånn at bloggen i hovedsak handler om det. Det er selvsagt fritt frem om man vil lese bloggen, så hvorfor bruke masse tid på å lese den (for det ser Wonderwoman faktisk at du har gjort, hurra for teknologien eller hva?) hvis det bare irriterer deg? Er ikke det patetisk?
SvarSlettWonderwoman trives ikke spesielt godt i offerrollen, hun skriver i hovedsak for sin egen del, ikke for at andre skal synes synd på henne.
Leste igjennom alt selvfølgelig...før jeg la igjen en kommentar....
SvarSlettAnonym: Selvfølgelig.
SvarSlettDigger wonderwoman og digger bloggen din! Kjenner meg så alt for godt igjen :(
SvarSlettAnonym: Takk for skrytet!!
SvarSlett