Nå har det altså skjedd, Wonderwoman har opprettet en blogg.


I sneglefart ut av et samboerskap som har hanglet i mange år må hun skrive seg gjennom prosessen, og hvorfor ikke gjøre det på nett hvor andre kan lese om hennes erfaringer underveis. Det skal sies at hun ikke en gang har kommet til startgropa. Hun er underveis, forsov seg kanskje, tok en lang dusj og bevilget seg 10 minutter til frokost. Men hun kommer. Og hun står snart på startstreken. På vei til et bedre liv.
Et liv som singel, men ikke alene. Wonderwoman blir aldri alene, heldigvis! Hun er mamma, men blir aldri "alenemor" - barnet har en dedikert far, men han er ikke ment for Wonderwoman og Wonderwoman har aldri vært ment for ham.

onsdag 17. november 2010

Wonderwoman update

Wonderwoman har kjent mye på den dårlige samvittigheten ovenfor dere som trofast stikker innom bloggen hver eneste dag.. Men hun har hatt mye å tenke på, ikke nødvendigvis mye å gjøre. Hodet har vært tomt, bloggen har til tider ikke eksistert.
Dere spør hvordan det fungerer i praksis, Wonderwoman kan svare nå; det fungerer og det fungerer ikke.
Han er sykmeldt. Han er i kjelleren nå... Før eller senere begynner han å savne livet og kommer tilbake, tenker hun. Hun kan ikke bevege seg ned dit, kan ikke risikere at han følger henne opp trappen eller at han holder henne igjen der nede. I mørket. Kulden.
Selv er hun bare tom.
En gammel singel venninne synes det var fantastisk at de hadde brutt. Hun forsøker å dra henne med seg ut på byen, men Wonderwoman vil ikke. Orker ikke tanken på å møte gamle kjente, forklare seg ovenfor dem. Eller enda verre; møte andre single. Ikke at ikke Wonderwoman er som dem, hun hungrer også etter nærhet, men hun orker ikke å møte andre nødende ansikt til ansikt.
Wonderwoman har lært såpass som at å få seg en mann er omtrent som hvilken som helst annen nettshopping, forskjellen er at man ikke betaler for varen. Man surfer, ser på bilder, veier for og i mot.
Det mangler ikke på interesserte, og de er tilgjengelige til tusen.
Wonderwoman proklamerer at hun ikke er ute etter et forhold. Hun er ute etter noe uforpliktende, følelesløst. Noen som kan gi henne litt fysisk nærhet i noen timer, det er snart et halvt år siden sist hun kjente en annens kropp inntil sin.
Hun velger seg ut en blandt mange.
Marlboromannen.
Føler hun sikter litt vel høyt, men det er lov å prøve seg. Han svarer. Liker det han ser, hun lurer på om hun burde vise ham virkeligheten. Virkeligheten klokka seks om morgenen i stedet for dunkle svart hvitt bilder.
De tekster litt frem og tilbake. Han er rar, han er enkel. Han har forferdelig musikksmak, har aldri åpnet en bok, han vil bare ha sex. Og han ser ut som en filmstjerne.
Hun velger ham. Hun vet hun ikke kan falle for Marlboromannen. Det er ikke som med Goodboy, der alt stemte. Wonderwoman og Marlboromannen er ute etter det samme. Det kjennes trygt.
Likevel, Wonderwoman er en sjenert ung dame. Hun gjør ikke hva som helst med hvem som helst, derfor gjør hun spede forsøk på å bli bedre kjent med Marlboromannen. Han røpe lite. Holder kortene tett. Hun har navn, nummer, bilde, facebokprofil men det røper lite annet enn at han faktisk er singel.
Han er høflig. Flørtende. Stille. Rar.
Hun legger merke til at han legger til koblinger på msn til merkelige tider. Klokka tre, fire om natten, sover man ikke da?

De skal møtes på lørdag. En kopp kaffe har de avtalt.
Hun gruer og gleder seg. Bestemmer seg for å google ham. Leser. Kjenner uroen. Lurer på om hun skal spørre ham. Kjenner på at dette er noe hun må vite, selv om det bare er fysisk. Hun må vite for å føle seg trygg.
Marlboromannen har fortalt at han har lekt med de store gutta, at det var jobben hans i flere år, men at han ikke er så seriøs lenger. Ifølge gamle nettaviser får han ikke lov.
Wonderwoman har kontakter og muligheter til å finne ut mer gjennom jobben og bruker det for det det er verdt. Lurer på om hun leker med ilden.
Den gamle Wonderwoman er konfliktsky, pysete og redd. Den gamle Wonderwoman stritter i mot.
Den nye Wonderwoman vil bare kjenne en varmen fra noen som ikke bryr seg. Noen som kan late som de bryr seg en stakket stund, noen som gir faen i at hun reiser hjem alene og kanskje aldri lar høre fra seg igjen.

Wonderwoman tenker ikke så mye på fremtiden, derfor skriver hun ikke om den heller. Hun tenker knapt på nåtiden, hun lever i en boble, hun lever fra dag til dag.
Men det kommer...

3 kommentarer:

  1. Dårlig samvittighet overfor oss som lesere skal du IKKE ha. Blogg når du vil og skam dere som etterlyser innlegg. Start blogg selv!
    Jeg synes personlig det blir i overkant privat å få vite hvordan du planlegger å få dekket behovet for nærhet og sex uten å forplikte deg, men det er sikkert de som liker å lese det også. Blogg on, Wonderful.

    SvarSlett
  2. Kjære wonderwman.
    Jeg er en ivrig "smugtitter" som har følgt bloggen din over lengre tid. Jeg følger den som en bok jeg ikke klarer og legge fra meg når jeg er halveis. Jeg tror det er en roman. En lang historie med få personer,inngående personskildring med spennende forviklinger. Sist men ikke minst har alltid forfatteren et viktig budskap med romanen. Om det er en fiktiv eller ekte roman vil vi som lesere aldri få svar på. Kanskjer vil romanen noen gang bli ferdig, kanskje halvskrevet og kanskje kommer det en oppfølger. Hva vet vi?
    Jeg etterlyser innlegg- ja jeg kribler etter og lese neste kapittel- kapitler som ikke en gang er påtengt! Om det er rett og etterlyse er det bare wonderwoman som kan svare på. Kanskje hun synst det er godt og bli etterlyst? Kanskje synst hun oppmuntringen og tilbakemeldingene her gjør henne godt?

    Det er godt og lese wonderwoman tar små skritt i rett retning. Om malboromannen er det som skal til for og komme enda et bittelite skritt videre på ferden så bruk han. -som du beskriver er det jo gjennisdig følelser om bare og ha noen nære. Ja, for hvem savner vel ikke nærhet- ikke fra hvem som helst,-men nesten. Bare noen som bryr seg bittelitt en bitteliten stund.
    Om bloggen blir for privat er vel opp til enhver leser- er jo bare og gå videre til neste blogg om en ikke synst noe om beskrivelsene til wonderwoman!

    SvarSlett
  3. Jauda: Det er moro å se at dere henger på til tross for sjeldne innlegg:-)
    Bloggen er på en måte veldig privat, (og skal være det) i den forstand at den skildrer Wonderwomans aller innerste tanker og følelser. Samtidig føler Wonderwoman at rosabloggere og mammmabloggere er langt mer private enn henne. Fullt navn, bilder av hus, hjem, mann og barn er for henne mer "privat" enn en anonyms beskrivelse av sitt eget sex- og følelsesliv. Det ville neppe være akuelt for Wonderwoman å lage en interiørblogg med bilder av soverommet sitt, dèt blir for privat for henne;-)


    Anonym: I begynnelsen var Wonderwoman opptatt av å få frem at bloggen er en ekte beskrivelse av hennes liv. Litt sånn "bare se, så jævlig fucked kan det bli!!" Men kanskje spiller det ingen rolle for dere, bare dere synes historien er leseverdig.
    Det er helt greit å mase etter oppdateringer, det legger press på, men det er litt smigrende også!
    Nettopp det at bloggen er livet hennes gjør jo at det ikke alltid er noe å skrive om. Noen ganger er det dødt. Noen ganger glir dagene forbi uten at det skjer noe som helst. Wonderwoman har tidligere lovet at hun aldri kommer med dagens outfit-innlegg. Hun kommer heller aldri til å blogge om hvilke kremer hun bruker eller hva hun skal ha til middag. Dere vil ikke lese om det uansett.
    Tilbakemeldinger generelt, at man skaper litt engasjement, det er det som gjør det moro å fortsette. Og tilbakemeldingen din var jo bare utrolig koselig. Takk!

    SvarSlett