Så skriver hun igjen. Behovet har liksom ikke vært der siden hun flyttet ut fra eksen. Hun har flyttet nok en gang. Nytt sted, nye vegger. Marlboromannen er fortsatt en del av livet hennes, og nå har han bestemt seg for å ta steget og flytte inn. Han har såret henne, hun har såret ham. Inntil nå har de vært "hjemme" i hverandres leilighet. Hatt egen skapplass, toalettsaker og skittentøy. Men ikke bodd sammen. Ikke på ordentlig.
Wonderwoman er utålmodig, hun vil ha flere barn. -Klart vi skal, men ikke akkurat nå, ikke enda, svarer Marlboromannen lett. Akkurat som han gjorde for et år siden.
Wonderwoman har avslørt mange av hans mørke sider, de hun ikke klarte å se tydelig i begynnelsen. Han har fortalt henne sannheten, nærmest under utpressing og tvang. Men han fortalte det. Og hun kan leve med det. De elsker hverandre og passer på å si det hver eneste dag. Likevel har de nærmest erkjent at de er et sånt par som ikke kan leve med hverandre og heller ikke uten.
Guttungen har blitt stor. Han går på skolen og gjør det bra, har fått mange nye venner og virker lykkelig. Til tross for to hjem og foreldre som knapt snakker sammen.
Wonderwoman har prøvd. Hun har latt seg ydmyke og lukket munnen i håp om at eks skal bli ferdig med bitterheten, legge bort hatet.. Men fortsatt ligger det der. Den ubehagelige stemningen når de treffes på foreldremøter og han ikke hilser tilbake. Den flaue følelsen når han snur og går en annen vei når hun kommer på fotballtrening.
Det er ingenting som går på skinner, langt derifra. Men livet er mye bedre enn det var da bloggen startet. Veldig mye bedre.
Hei. Tenker fremdeles på deg titt og stadig, og må innom for å se om det er kommet noe nytt. Fulgt med siden start.
SvarSlettBefinner meg i en lignende situasjon som deg, som tatt ut fra helt i starten av fortellingen din nå, og har dermed tenkt en ekstra tanke mot deg i det siste...
Kjære wonderwoman... Jeg har fulgt deg fra lenge. Jeg har kommentert om at jeg har hatt lignende vondt. At jeg snart skulle gifte meg, at jeg var usikker, at ting var vondt.
SvarSlettmin mann har nå snudd. han har innsett problemet, tatt tak i ting, går i møter for dette, forandret seg.
vi har utrolig nok fått det fantastisk sammen. Men fortsatt tenker jeg på deg, og støtten jeg fant i din blogg. Takk for at du var der. Jeg håper du har det bra! <3
Åh kjære vene.... Det var lenge siden jeg sist var inne på bloggen, og at det fortsatt ligger uleste kommentarer, snart åtte år etter at jeg begynte å skrive, det er helt utrolig. Jeg skriver som meg selv nå, bloggen er på en måte ferdig.. Hvis det fortsatt er noen her, så vil jeg si tusen tusen takk for at dere fortsatt husker meg. 2010, 11 og 12 var tre vanskelige år for meg, og engasjementet til en liten, men nydelig håndefull lesere, gjorde så mye for meg.
SvarSlettJeg husker godt deg med bryllupet i vente, så fint å høre at det gikk bra med deg. Jeg tror mange som leste bloggen kjente seg igjen, ikke nødvendigvis i detaljene, men i det å holde på en fasade fordi omgivelsene har en viss forventning til oss.
Jeg bor fortsatt med Marlboromannen. Vi har våre ting vi også, men det er ingen tvil i hjertet mitt om at det er han som er mannen for meg. Guttungen forguder ham, og Marlboromannen behandler han som om han var sin egen. Tanken på barn sammen har vi slått fra oss, til tross for at drømmehuset er kjøpt og livet er godt.
Jeg har det veldig godt i dag. Og jeg håper så inderlig av dere har det også. Man tror livet skal bli dritt på grunn av slike ting som utroskap og samlivsbrudd, men få år etter så har man det bedre enn noen gang. Det er ganske fantastisk.
Dette ble en rotete kommentar, men jeg er ikke lenger i bloggmodus;)
Ha et fantastisk liv lesere. Jeg lover å skrive fortsettelsen hvis noe skjer slik at livet nok en gang tar en brå vending. Men krysser fingre og tær for at det ikke skjer.
So long lesere :))