Hun har lagt det gamle året bak seg. Klar for å gjøre det nye til sitt beste. Hittil. Ideelt sett burde hvert nye år bli ens beste, eller hva?
2013 har allerede lagt en rekke bekymringer på bordet. Men Wonderwoman har bestemt seg for at det skal gå bra. Og det er hun som bestemmer. Dette er hennes land. Hennes liv. Hun som har styringen.
Guttungen trives. Han takler det hele nesten bekymringsverdig godt. Så godt at Wonderwoman lurer på om han skjuler hva han egentlig føler for å beskytte forelderene.
Men han elsker virkelig den lille leiligheten deres og gir uttrykk for det ovenfor alle han kjenner.
Midt i kaoset og fortvilelsen over at man frarøver sitt barn to tilstedeværende foreldre, ser hun på barnet sitt, med et hjerte som nesten sprekker av stolthet. Han er trygg. Han blomstrer. Han liker det nye livet sitt.
Det stikker i henne når hun tenker på hva hun har utsatt ham for så lenge. Bare fordi hun ikke turde å dra.
Den konstante uhyggen, kranglingen, skrikingen.. Guttungens hjerteskjærende og livredde gråt når Han truet henne med knytteneven.
Marlboromannen kommer så ofte han kan. Han får fremdeles ikke sette sine ben i hus når guttungen er tilstede, ei heller når han sover. Men Marlboromannen tar det fortsatt med ro. Han stresser forholdet deres så lite at hun noen ganger lurer på om han egentlig er i ovekant godt fornøyd med tingenes tilstand.
Selv savner hun å dele ham med verden. Hun vil være en større del av livet hans, hun vil møte menneskene som betyr noe for ham. Men hun spør ikke.
Det er mye hun ikke spør om. Begge har, om ikke hemmeligheter, så i hvertfall ting i fortiden de ikke vil snakke om. Det er som elefanten i rommet som ingen nevner. Begge vet at den er der, men ingen sier noe. Det er ting hun dør etter å spørre ham om. Men hun gjør det ikke likevel. I frykt for at han skal spørre henne om hennes skitne hemmeligheter. Så merkelig som det enn kan høres gir det henne en trygghet. Litt sånn "hvis du våger å spørre meg så spør jeg deg"... Og det er ikke alt hun kan fortelle ham.
Noen hemmeligheter er Wonderwomans, og bare hennes.
Hvis hun ikke deler de med dere da.. Etterhvert.
Det er godt å se at ting går fremover! Og det er koselig at du ennå oppdaterer oss, om enn litt sjeldnere enn for noen år siden :)
SvarSlettJeg har fulgt deg siden starten, og jeg føler med deg! Du har godt av at ting forandrer seg! Og det er godt å lese at ikke alles fasade er like vakker på innsiden, det får det til å føles litt mer ok at det ikke er helt perfekt alltid på innsiden av vår fasade heller.
Men det går fremover. Det er deilig å føle lykke og godhet. Og ting går sakte men sikkert fremover for alle.
Lykke til med dine fremskritt! Jeg kommer til å titte innom, og følge med på deg. Midt i kaoset med mann, barn, jobb og annet hverdagsliv!
Jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg var like tøff som deg!
SvarSlettAnonym1: Takk for det - en regner med at det stort sett er nye fjes som tilfeldigvis kikker inn på bloggen, men så er det jammen noen som har vært med nesten fra begynnelsen.. Alle har vel noe å skjule for omverdenen, men at ting ikke er perfekt behøver ikke bety at man er ulykkelig heller, eller hva.. Håper du er lykkelig i kaoset:-)
SvarSlettAnonym2: Kjære kjære deg. En får jo bare lyst til å gi deg en klem. Wonderwoman er bare et navn - hun er den mest konfliktsky og redde lille jenta du kan tenke deg. Men fortell; hva er du redd for?
Jeg er redd for å være alene. Uten Han. Selv om Han ikke alltid er like bra for meg. Så er jeg redd for at poden ikke skal få det oe greit, alene med mamma... Vil jeg klare å bo alene, se Han finne seg en ny kjæreste som kanske er alt jeg ikke klarer å være for han? Vil jeg finne min egen malboromann? Jeg er redd for å være alene, når alle andre er sammen. Jeg er redd for å ikke ha prøvd nok... Hva om...?
SvarSlettHilsen anonym 2
Å være redd for å være alene er neppe et godt grunnlag for å holde sammen med en man ikke elsker. Eller elsker du ham? Å være sammen med noen som ikke er bra for deg, å gå rundt og kjenne på følelsen av at du er mer glad i ham enn det han er i deg, det er en dårlig følelse. Og det er bare du som kan vite om det er riktig å bli eller å dra.
SvarSlettMen at du klarer deg alene, det skal du aldri tvile på!
"What dosen`t kill you makes you stronger" - klisje kanskje, men det stemmer.
jeg er veldig lykkelig, og jeg begynner å se frukten etter alle timene jeg har sådd. Alle timene jeg har bitt i meg kommentarer, alle timene jeg har brukt på å prate, forklare holde ut.
SvarSlettFor i mitt tilfelle har noe surt endret seg til noe bedre.
Det er fortsatt litt depresjon igjen i huset, og det er fortsatt et aggresjonsproblem, ikke så lite det da, men det er tålbart. Det kommer unnskyld, og jeg ser at det jobbes med, jeg ser at det tøyles og jeg får så mye respekt og takknemlighet tilbake når vi har samtaler om det, samtaler om hva som er tungt, hva som må jobbes med, og jeg får lov å leke "hobby psykolog".
Før var ikke det en takknemlig jobb, men nå, nå ser jeg blomstene av alle timene..
Og vi er blitt beriket med en ny tass i huset, så nå har vi to (har dog hatt det over 1 år allerede, men lell)
Sakte men sikkert lysner det. Utenfra ser det perfekt ut, men inni begynner det jaggu å bedre seg også.