Nå har det altså skjedd, Wonderwoman har opprettet en blogg.


I sneglefart ut av et samboerskap som har hanglet i mange år må hun skrive seg gjennom prosessen, og hvorfor ikke gjøre det på nett hvor andre kan lese om hennes erfaringer underveis. Det skal sies at hun ikke en gang har kommet til startgropa. Hun er underveis, forsov seg kanskje, tok en lang dusj og bevilget seg 10 minutter til frokost. Men hun kommer. Og hun står snart på startstreken. På vei til et bedre liv.
Et liv som singel, men ikke alene. Wonderwoman blir aldri alene, heldigvis! Hun er mamma, men blir aldri "alenemor" - barnet har en dedikert far, men han er ikke ment for Wonderwoman og Wonderwoman har aldri vært ment for ham.

onsdag 25. mai 2011

Ærlighet varer lengst

Wonderwoman har ikke gått i dvale før sommeren, tvert i mot nyter hun våren i fulle drag. I all hemmelighet har hun møtt Marlboromannen jevnlig.

Når hun er med han føler hun seg fantastisk, men når hun blir alene igjen er hun usikker.
Han skjuler noe for henne, hun er ikke i tvil om annet. All fornuft tilsier at hun burde komme seg vekk så fort som mulig. Men hun greier ikke. Hun vil bare ha litt til. Og litt til…
Når han er fjern og utilgjengelig har hun det vondt. Samtidig er hun veldig klar over hvorfor de møtes, han har ingen plikt til å forklare seg ovenfor henne.

De skal treffes samme kveld da han plutselig sender en melding om at han ikke har sjans til å komme. Han forklarer ikke hvorfor, bare beklager og sier hvor kjipt han synes det er. Ute varmer kveldssola på terrassen, men inne i stua er det kjølig, stille og tomt.
Det er da Wonderwoman skjønner det. Hun holder på å forelske seg i fyren. Det er da hun må ta et valg.
Hun svarer kjapt, før hun ombestemmer seg, "dette opplegget funker visst ikke noe særlig for meg, sorry. Har hatt det veldig gøy, så takk for det. ha en fin kveld".
I det hun trykker send har hun lyst til å grine. Hun tenker at hun har takket nei til verdens beste sex med en dritkjekk fyr som hun har lyst på 24/7, hvem faen gjør det..
Vel, Wonderwoman gjorde det nettopp, og selv om hun merker at tårene er rett rundt hjørnet er hun stolt av seg selv.

Før hun rekker å dvele over det, svarer han. "Funker det bedre hvis jeg flytter inn hos deg da?" Og så følger forklaringen på hvorfor han ikke kunne komme.
Wonderwoman vet at han er ærlig og hun skjønner delvis hvorfor han ikke fortalte henne det i utgangspunktet. Samtidig har hun lyst til å slå ham i hodet fordi han ikke forteller henne slike ting.
Denne gangen drøyer hun lenge før hun svarer. For hva skal hun si.. Pleier ikke sannheten å fungere ganske godt? "Denne bare-sex greia vi har, jeg klarer det ikke lenger.. Det er dumt å rote seg borti en fyr som bare vil ha kroppen min når jeg begynner å like han så godt…"
Men Marlboromannen svarer kjapt. Spør hvorfor hun tror han ikke vil ha mer, har han sagt det kanskje? Nei..forsåvidt, men så har han aldri gitt inntrykk av noe annet heller. Han bedyrer at det er helheten, dama med personlighet, han vil ha.
Hun kjenner hvordan han hanker henne inn igjen i det hun var i ferd med å gå. Hun burde kanskje skamme seg over å være naiv, dum og fullstendig uten viljestyrke, også i tillegg offentliggjøre det på bloggen.. Men sannheten er at Wonderwoman har lyst til å danse. Javel, så er hun naiv og dum, men hun er i det minste ærlig. Og hun skal få sove i armene hans igjen. Så hvem bryr seg egentlig...