Wonderwoman møter Marlboromannen

Det er lørdag ettermiddag.

Wonderwoman sitter på en neste folketom kafè, ute har det begynt å snø tett.
Hun sitter med tynne votter på, holder hardt rundt kaffekoppen, forsøker å varme fingrene som fremdeles er frosne etter noen timer ute tidligere på dagen.
Noen bord bortenfor sitter to eldre damer, den yngste i 60-årene, den andre eldre. Lilla hår og store tykke briller, sannsynligvis den yngstes mor. De snakker om barnebarn og julepresanger. Wonderwoman lytter en stund til samtalen, forsøker å glemme hvorfor hun er der, forsøker å viske ut det skitne.

Ute faller mørket så smått på og Wonderwoman fikler nervøst med bilnøklene. I det mobilen ringer mister hun nøklene på gulvet og damen med det lilla håret mumler noe om "utidig ringing"… "Marlboromannen ringer" lyser displayet. I et sekund har hun lyst til å rive med seg jakke og storme ut, komme seg bort og late som om det aldri har skjedd.
Men hun tar den.

Av en eller annen grunn har de ikke ringt hverandre enda. Hun vet ikke hva hun hadde forventet men hun blir overrasket når hun hører stemmen hans.
"Hei du, jeg blir litt forsinka jeg, sitter i kø her. Går det bra eller?" Stemmen er vennlig. Munter.
Det går bra, hun venter.

Når telefonen ringer for andre gang føler hun seg langt mer avslappet. Han har parkert, men aner ikke hvor hun er å finne. Hun forter seg ut med telefonen på øret. Glemmer jakka og blir stående ute i snøværet og lyset fra et juletre. Han ser henne, men hun ser ikke han. Han ler i telefonen. Og plutselig er han der. Klemmer henne, snakker som om han møter en gammel venn.
De sitter på kaféen en stund, praten går lekende lett. Wonderwoman som hater smalltalk, som aldri fikser å snakke med totalt fremmede, føler seg fullstendig avslappet. Han forslår at de går en runde, han har vært her før, men det er mange år siden sier han. De rusler en tur i snøværet, Wonderwoman med lua godt trukket ned over ørene. Komfort foran forfenglighet, smiler hun til ham. Han samtykker og børster snøen av jakka hennes.
Tilbake på kafeén lener Wonderwoman seg godt over bordet for å komme nærmere Marlboromannen. De utveksler personlig informasjon på løpende bånd og Wonderwoman innser at fordommene hennes hadde tatt litt overtaket på forhånd. Kanskje forventet hun en stille og litt alvorlig fyr, en som åpenbart visste hvor pen han var (Wonderwoman kan ikke fordra typen). Marlboromannen er på mange måter på en annen planet enn henne, men han er langt i fra dyster. Han har gjort ting i livet som er så fjernt fra hennes liv at hun flere ganger blir sittende å måpe. Han er munter, laidback og åpen. Hun liker det.

Til slutt må de bryte opp. Han har uten å vite det parkert ved siden av hennes bil. De blir stående og smile til hverandre, blir enige om at det var hyggelig å møtes, de har hatt en koselig kveld sammen. Definitivt noe man kan tenke seg å gjenta.
Han trekker henne inntil seg og gir henne en klem, før han kysser henne. Eller kysser hun ham? Hun vet ikke, men det skjer. En, to, tre ganger.
Hun trekker seg unna og vinker lett. "Kjør forsiktig" roper hun i det hun setter seg inn i sin egen bil.

I det hun svinger ut av parkeringen drønner musikken fra høyttalerne og Wonderwoman kjenner seg ikke dirty i det hele tatt. Wonderwoman kjenner seg litt rusa. Rusa på et nytt liv!

Wonderwoman update

Wonderwoman har kjent mye på den dårlige samvittigheten ovenfor dere som trofast stikker innom bloggen hver eneste dag.. Men hun har hatt mye å tenke på, ikke nødvendigvis mye å gjøre. Hodet har vært tomt, bloggen har til tider ikke eksistert.
Dere spør hvordan det fungerer i praksis, Wonderwoman kan svare nå; det fungerer og det fungerer ikke.
Han er sykmeldt. Han er i kjelleren nå... Før eller senere begynner han å savne livet og kommer tilbake, tenker hun. Hun kan ikke bevege seg ned dit, kan ikke risikere at han følger henne opp trappen eller at han holder henne igjen der nede. I mørket. Kulden.
Selv er hun bare tom.
En gammel singel venninne synes det var fantastisk at de hadde brutt. Hun forsøker å dra henne med seg ut på byen, men Wonderwoman vil ikke. Orker ikke tanken på å møte gamle kjente, forklare seg ovenfor dem. Eller enda verre; møte andre single. Ikke at ikke Wonderwoman er som dem, hun hungrer også etter nærhet, men hun orker ikke å møte andre nødende ansikt til ansikt.
Wonderwoman har lært såpass som at å få seg en mann er omtrent som hvilken som helst annen nettshopping, forskjellen er at man ikke betaler for varen. Man surfer, ser på bilder, veier for og i mot.
Det mangler ikke på interesserte, og de er tilgjengelige til tusen.
Wonderwoman proklamerer at hun ikke er ute etter et forhold. Hun er ute etter noe uforpliktende, følelesløst. Noen som kan gi henne litt fysisk nærhet i noen timer, det er snart et halvt år siden sist hun kjente en annens kropp inntil sin.
Hun velger seg ut en blandt mange.
Marlboromannen.
Føler hun sikter litt vel høyt, men det er lov å prøve seg. Han svarer. Liker det han ser, hun lurer på om hun burde vise ham virkeligheten. Virkeligheten klokka seks om morgenen i stedet for dunkle svart hvitt bilder.
De tekster litt frem og tilbake. Han er rar, han er enkel. Han har forferdelig musikksmak, har aldri åpnet en bok, han vil bare ha sex. Og han ser ut som en filmstjerne.
Hun velger ham. Hun vet hun ikke kan falle for Marlboromannen. Det er ikke som med Goodboy, der alt stemte. Wonderwoman og Marlboromannen er ute etter det samme. Det kjennes trygt.
Likevel, Wonderwoman er en sjenert ung dame. Hun gjør ikke hva som helst med hvem som helst, derfor gjør hun spede forsøk på å bli bedre kjent med Marlboromannen. Han røpe lite. Holder kortene tett. Hun har navn, nummer, bilde, facebokprofil men det røper lite annet enn at han faktisk er singel.
Han er høflig. Flørtende. Stille. Rar.
Hun legger merke til at han legger til koblinger på msn til merkelige tider. Klokka tre, fire om natten, sover man ikke da?

De skal møtes på lørdag. En kopp kaffe har de avtalt.
Hun gruer og gleder seg. Bestemmer seg for å google ham. Leser. Kjenner uroen. Lurer på om hun skal spørre ham. Kjenner på at dette er noe hun må vite, selv om det bare er fysisk. Hun må vite for å føle seg trygg.
Marlboromannen har fortalt at han har lekt med de store gutta, at det var jobben hans i flere år, men at han ikke er så seriøs lenger. Ifølge gamle nettaviser får han ikke lov.
Wonderwoman har kontakter og muligheter til å finne ut mer gjennom jobben og bruker det for det det er verdt. Lurer på om hun leker med ilden.
Den gamle Wonderwoman er konfliktsky, pysete og redd. Den gamle Wonderwoman stritter i mot.
Den nye Wonderwoman vil bare kjenne en varmen fra noen som ikke bryr seg. Noen som kan late som de bryr seg en stakket stund, noen som gir faen i at hun reiser hjem alene og kanskje aldri lar høre fra seg igjen.

Wonderwoman tenker ikke så mye på fremtiden, derfor skriver hun ikke om den heller. Hun tenker knapt på nåtiden, hun lever i en boble, hun lever fra dag til dag.
Men det kommer...