Om å komme seg videre

Det er rart hvordan vi alle vil ha det vi ikke kan få. Hvordan vi begjærer det som er utilgjengelig, det som ligger litt utenfor vår rekkevidde. Wonderwoman vet hvordan det er, hun har kjent på det selv.

Han ringer henne hver dag nå. Hun spør ikke lenger. Lar det ligge. Er litt tilbakeholden, selv om hun verker etter å se ham igjen. Forholder seg rimelig taus, men vennelig. Hun legger merke til at innholdet i samtalene endrer seg litt for hver dag. Han forteller om dagene sine, hva han har gjort, snakker om ting de kunne gjøre sammen, ting som hadde vært hyggelig å oppleve. Sammen. Wonderwoman lar begeistringen ligge. -Ja, kanskje det. Det hadde vært hyggelig, vi får se da vet du..

De ligger ved siden av hverandre på gresset og kveldssola varmer fremdeles godt. Hun ser opp på den blå himmelen og på hvite dun fra vissne løvetann som svever over dem. Som små snøfnugg på knallblå himmel seiler de i tusentall gjennom den varme kveldsluften.
Han holder rundt henne, spør om hun ikke synes det er godt å bare ligge der uten å gjøre noe. Bare nyte varmen og hverandres selskap. Hun svarer ikke, kryper tettere inntil ham og tenker at det er svar nok.
-Når skal jeg egentlig få komme hjem til deg? Wonderwoman rykker til i det han spør. Hun blir stille lenge. Han venter. -Du kan komme når du vil, egentlig. Men det blir litt rart, sier hun stille.
-Hvorfor det? svarer han kontant. -Fordi jeg bor vegg i vegg med Han. Det blir bare rart. Hun flytter seg litt, forsøker å skli seg litt unna ham. Marlboromannen trekker henne inntil seg. -Se på meg, sier han. Hun smiler forsiktig opp til ham. Han kysser henne på pannen. -Jeg skjønner det, ok?
Wonderwoman svarer ikke. Hun har tenkt på det lenge allerede. Hvis hun vil videre, hvis hun vil begynne å leve sitt eget liv må hun ta grep. Hun må komme seg bort.

Tittel unødvendig

De er begge nakne. Hun ligger med hodet i fanget hans og bena godt trukket opp under seg. Han stryker henne over håret med den ene hånden og kjærtegner midjen hennes med den andre. Han kikker ut vinduet, han er fraværende. Det er sjelden han møter blikket hennes. Hun rekker en hånd opp til ansiktet hans, lar en finger gli over kløften han har i haken. Han trekker på smilebåndet, fremdeles med øynene rettet mot noe annet, noe utenfor.
Hun har fortalt ham en gang for lenge siden at det første hun la merke til hos han var kløften i haken. Han hadde ledd, ikke skjønt hva hun mente. Wonderwoman hadde fisket frem et speil fra veska og vist ham.
-Den der?  -Råsexy, svarte hun før hun himlet med øynene og falt ned ved siden av ham.

Hun inviterer seg selv hjem til ham. -Hva med lørdag? smiler hun opp til ham og han sier som alltid; hun er velkommen når som helst. Lørdag går bra. Hun setter seg litt opp, ligger i armkroken med armene rundt halsen hans. Hodet hennes ligger tett inntil brystkassa hans og hun snuser inn den deilige lukten av han. Hun kjenner seg lykkelig.
I det de har sagt hadet og skal gå hvert til sitt snur han seg mot henne igjen. -Du...jeg kom på noe. Jeg tror jeg er opptatt på lørdag. Jeg skal finne ut av det i morgen, ok? Wonderwoman smiler. -Ok.

Hun hører ikke fra ham dagen etter. Ikke dagen etter det heller. Uka går. Wonderwoman stikker ut med venninner på lørdag. Spiser, drikker, danser og har det mer moro enn på lenge. Tenker at det er bra hun ikke er hos Marlboromannen i kveld. Bra at hun kommer seg ut og treffer andre.
Søndag morgen i bakrus er hun ikke fullt så optimistisk. Hun sjekker telefonen. Lurer på om hun skal sende en melding eller ringe. Hele dagen ligger hun på sofaen, spiser smågodt, skriver meldinger (som hun sletter før hun sender de) og ser på tv.
Sent søndag kveld sender hun en kort sms "Er det liv i deg..?" Svaret uteblir.

Hun gidder ikke mer. Hva det enn er for et spill han holder på med så får han spille alene. Det han ikke forteller henne, det han skjuler, det vil hun ikke være en del av. Det stinker. Han glatter over med myke kyss og berøringer som får henne til å skjelve. Hvis hun spør har han vage forklaringer som ikke henger på greip. 
Wonderwoman kan mye om å glatte over, men hun vil ikke være en del av det lenger.

To dager senere piper det i mobilen. "jeg trodde du skulle sove hos meg i helgen" . Wonderwoman sitter på kafé med en venninne. Forbanner seg selv over at hun blir glad for å høre fra ham. Irriterer seg over måten han skriver på. Ingen forklaring, bare én setning. Én setning uten spørsmåltegn, uten punktum. Bare en setning som blir hengende i luften.
 "Det trodde jeg også, men du hadde jo gått under jorda. Men vet du, det var like greit!" Hun trykker på send. Spiser resten av sjokoladekaken på asjetten og går ut for å ta en røyk.
Og så, så ble det stille.

Ærlighet varer lengst

Wonderwoman har ikke gått i dvale før sommeren, tvert i mot nyter hun våren i fulle drag. I all hemmelighet har hun møtt Marlboromannen jevnlig.

Når hun er med han føler hun seg fantastisk, men når hun blir alene igjen er hun usikker.
Han skjuler noe for henne, hun er ikke i tvil om annet. All fornuft tilsier at hun burde komme seg vekk så fort som mulig. Men hun greier ikke. Hun vil bare ha litt til. Og litt til…
Når han er fjern og utilgjengelig har hun det vondt. Samtidig er hun veldig klar over hvorfor de møtes, han har ingen plikt til å forklare seg ovenfor henne.

De skal treffes samme kveld da han plutselig sender en melding om at han ikke har sjans til å komme. Han forklarer ikke hvorfor, bare beklager og sier hvor kjipt han synes det er. Ute varmer kveldssola på terrassen, men inne i stua er det kjølig, stille og tomt.
Det er da Wonderwoman skjønner det. Hun holder på å forelske seg i fyren. Det er da hun må ta et valg.
Hun svarer kjapt, før hun ombestemmer seg, "dette opplegget funker visst ikke noe særlig for meg, sorry. Har hatt det veldig gøy, så takk for det. ha en fin kveld".
I det hun trykker send har hun lyst til å grine. Hun tenker at hun har takket nei til verdens beste sex med en dritkjekk fyr som hun har lyst på 24/7, hvem faen gjør det..
Vel, Wonderwoman gjorde det nettopp, og selv om hun merker at tårene er rett rundt hjørnet er hun stolt av seg selv.

Før hun rekker å dvele over det, svarer han. "Funker det bedre hvis jeg flytter inn hos deg da?" Og så følger forklaringen på hvorfor han ikke kunne komme.
Wonderwoman vet at han er ærlig og hun skjønner delvis hvorfor han ikke fortalte henne det i utgangspunktet. Samtidig har hun lyst til å slå ham i hodet fordi han ikke forteller henne slike ting.
Denne gangen drøyer hun lenge før hun svarer. For hva skal hun si.. Pleier ikke sannheten å fungere ganske godt? "Denne bare-sex greia vi har, jeg klarer det ikke lenger.. Det er dumt å rote seg borti en fyr som bare vil ha kroppen min når jeg begynner å like han så godt…"
Men Marlboromannen svarer kjapt. Spør hvorfor hun tror han ikke vil ha mer, har han sagt det kanskje? Nei..forsåvidt, men så har han aldri gitt inntrykk av noe annet heller. Han bedyrer at det er helheten, dama med personlighet, han vil ha.
Hun kjenner hvordan han hanker henne inn igjen i det hun var i ferd med å gå. Hun burde kanskje skamme seg over å være naiv, dum og fullstendig uten viljestyrke, også i tillegg offentliggjøre det på bloggen.. Men sannheten er at Wonderwoman har lyst til å danse. Javel, så er hun naiv og dum, men hun er i det minste ærlig. Og hun skal få sove i armene hans igjen. Så hvem bryr seg egentlig...

Wonderwoman til skogs

Det viste seg at Marlboromannen hadde vært syk (ikke dødssyk, men han er jo en mann, så sykehusinnleggelse er vel nesten det samme som "døden nær"). Han greide altså ikke å sende en enkel sms, men hun bryr seg ikke om det når han først lar høre fra seg etter to uendelig lange dager - i Wonderwomans verden.

De blir enige om å treffes så snart det lar seg gjøre, men han får ikke komme hjem til henne.
Ikke enda. Det kjennes rart å skulle ha ham hjemme, blant lego og matchbox-biler. Hun forsøker å holde ham unna, forsøker å ikke tenke på Guttungen når hun er sammen med Marlboromannen. Forsøker å ikke tenke på Marlboromannen når hun er sammen med Guttungen.

Hun har tross alt ikke glemt hvor og hvorfor hun fant ham. Men Marlboromannen tar nok ikke hintene hennes, han spør stadig om ett eller annet som har med Guttungen å gjøre og hun svarer kort. Skjønner at han mener det godt men vet ikke om han egentlig bryr seg eller om han bare spør for å være høfllig.
En lørdag formiddag foreslår han at hun skal ta Guttungen med og treffe ham i byen. Hun takker nei, lyver, sier de er opptatt. Orker ikke forklare at det blir for rart.
Burde han ikke skjønne det selv, tenker hun. "Her er den snille mannen mamma har sex med sånn dann og vann"? Neppe.

De avtaler å treffes en tirsdagskveld. Hun står og tripper og venter på ham i et lyskryss. I det hun ser bilen hans svinge inn til siden gjør hjertet hennes et lite hopp. Hun rekker å tenke at hun fortjener smekk på hånda, minner seg selv på at han ikke kommer for å være sammen med hennes sprudlende vesen, før hun åpner døra og hopper inn. Hun dumper ned på setet ved siden av ham, de klemmer, han kjører videre mens han forsøker å kysse henne hvorpå hun leende ber ham følge med på veien. De parkerer få meter unna. Blir sittende å småprate om løst og fast. Wonderwoman er bevisst at hun nærmest klamrer seg til ham, men det later ikke til å plage ham nevneverdig. Ikke slipper hun heller, hun ser ham så sjelden, vil ha mest mulig ut av det når han først er der.

Etter en stund blir de enige om at de må finne et mer avsideliggende sted å parkere, Wonderwoman har nemlig på mystisk måte allerede blitt bukseløs. I det hun griper etter klærne i baksetet tar han hånden hennes. "Nei, det der kan du bare glemme" ler han. Han slenger jakken sin over bena hennes og starter bilen.

De kjører rundt på måfå og ender opp på en skogsvei. Han kan skimte en klynge hus lenger ned i veien men hun overbeviser han om at ingen er ute på denne tiden av døgnet. Bortsett fra lyset fra husene er det helt mørkt og grantrærne står tett rundt dem. Etter en stund er bekymringen for å bli oppdaget forsvunnet, de kan leende konstatere at ingen hadde sett dem med mindre bildøren ble åpnet. Dersom noen syntes det var overdrevent mye dugg i bilen fra filmen Titanic… Vel, så skulle de ha sett den ensomme bilen parkert i skogkanten denne tirsdagskvelden.

Så hva er det med denne mannen, hvorfor føler hun seg så trygg med ham?
For det er det hun gjør. Trygg og tilfreds, hun slapper av på en måte hun aldri før har gjort. Det finnes ikke et snev av sjenanse eller skam, bare lyst. Og glede.
Kanskje det ikke har noe med mannen å gjøre i det hele tatt, kanskje er det Wonderwoman som har forandret seg, kanskje det er hun som har blitt tryggere på seg selv. Hun vet ikke. Hun vet bare at hun tør å gi seg fullstendig hen til denne fyren, og han responderer upåklagelig.

Life is goooood.

Tilstand: kritisk

Når man ligger sammenkrøket på sofaen og har vondt i magen fordi man ikke får den sms`en man venter på, hva er man da?
Når man går så langt som at man sender en melding til seg selv, bare for å se om telefonen virker, hvor syk er man ikke da?
Man er patetisk, på grensen til kristisk. Hjernecellene has left their building og tatt plass i en gal kvinnes hode. En gal kvinne fullstendig oppsatt på å vinne!
Nå venter hun bare på at noen skal komme å gi henne en diagnose sånn at hun kan få drugsa hun åpenbart trenger.
Og hvorfor?
Man møter en fyr i blant, for sex, og man bryr seg sånn....passe mye. Koser seg, har det gøy og trives i lag, men er ikke klar for noe mer, timingen er feil og mannen er feil han og.

Helt til han ikke lar høre fra seg.
Den blide, morsomme og for tiden bekymringsløse dama blir plutselig uptight, nervøs og dritseriøs. Konkurranseinstinktet slår inn, har han liksom funnet noen som er bedre enn henne i helgen?

Wonderwoman forsøker å analysere de siste meldingene hans, som ikke egner seg til direkte gjengivelse da de beskriver hvor fornøyd han var sist gang, hvor sexy og digg hun er og at han gleder seg til neste gang de kan møtes. De blir enige om at hun sender en melding når hun er ledig.
Casual.

Hun er ledig.
Han svarer ikke.
Hun skotter mot bokhylla og Unni Lindell.
Dagen etter har han fortsatt ikke svart henne.
Hun googler "unnslippe mord".

Så... venter fortsatt på drugsa.

Wonderwoman på reise

Etter en periode hvor Wonderwoman tilbringer så mye tid som mulig med seg selv begynner hun å kjenne på savnet etter litt nærhet. En eller annen varm kropp å legge seg inntil. Et menneske som ikke spør hvorfor, som ikke har noen meninger verken om fortiden eller fremtiden hennes.

I forkant av en reise i forbindelse med jobben spør hun, mest på spøk, om Marlboromannen vil ta turen på fem timer og besøke henne. Til Wonderwomans store overraskelse svarer han ja med en gang.

Dagen kommer, hun har hatt en lang dag i møter og ligger på sengen på hotellrommet. Forsøker å slappe av, men det er ikke så lett når hun vet hva som venter.
Eller vet hun egentlig det.. Wonderwoman har de siste dagene lurt på om hun husker feil. Var han så pen som på bildene? Gikk samtalen så lett, eller er det bare noe hun innbilte seg. Var han egentlig så blid og åpen, var han ikke litt alvorlig og fraværende?
Hun har ikke spurt han om fortiden heller, kanskje hun burde avlyse, for hvem er han egentlig i dag?


Hun sender ham en sms med romnummeret sitt og setter døra på gløtt. Det går kanskje ett minutt før han forsiktig kikker inn, som om hun kunne ha gitt ham feil nummer.
Han smiler skjevt til henne som ligger på sengen, tar av seg skoene ved døra før han kommer bort, bøyer seg ned og gir henne et kyss.
Han er om mulig kjekkere enn sist, og selv om hun vanligvis føler seg ubekvem sammen med fremmede, og enda er ubekvem sammen med så pene menn, er det noe ved ham som gjør henne fullstendig rolig.
Han tar av seg ytterklærne, kommer tilbake til henne på sengen og rydder resolutt vekk alle dokumentene hun har strødd rundt seg og legger seg ned ved siden av henne. De småsnakker, ser på hverandre, holder, kysser.. Hun vet at hun stirrer, men hun kommer ikke over øynene hans og det faktum at han er altfor pen for henne.

De snakker og tuller, ler en hel masse, kliner en hel del. På mange måter føler hun seg 17 år igjen, likevel ikke. Når Wonderwoman var 17 var hun ei skvetten frøken, i dag er hun overraskende lite skvetten.
Det kjennes urovekkende deilig å ligge ved siden av Marlboromannen. Han er en sånn type som sier det han mener, og Wonderwoman er en sånn type som sjelden sier det hun egentlig mener. Men ovenfor han forteller hun hva det måtte være, og hun er ikke flau engang. Det kjennes befriende, og hun lurer på om hun kan beholde ham som en venn, ta ham med hjem som om han var en hjemløs valp rett og slett.
De ligger slik lenge, som et helt vanlig par, rent bortsett fra at de har møttes en knapp time for mange uker siden. Mens de ligger slik ser de på et spørreprogram på tv, og Marlboromannen, som påstår han aldri har åpnet en bok, imponerer henne med kunnskapene sine. Det er nesten så hun blir litt irritert over at hun kan ha tatt så feil av ham.

Wonderwoman skrev en gang tidligere at sex med en fremmed kan være greit, men ikke det helt store...
Det har noe å gjøre med å være trygg på hverandre, slappe av og slippe seg løs, tørre å gjøre det man egentlig har lyst til, og ikke minst fortelle den andre hva man vil ha.
Wonderwoman har i tidligere forhold brukt lang tid på å finne tryggheten, nå innser hun at hun aldri kom helt i mål, selv etter så mange år med samme mann.
Marlboromannen fremstår selvsikker og rolig, men han er nervøs sier han. Det viser seg at mannen er gjennomvåt av svette og det eneste han vil nå er å ta en dusj. Men han vil ha henne med. Og han bærer henne om han må, sier han.
Wonderwoman nøler kanskje, men ikke lenge. De intense grønne øynene hans og det alvorlige ansiktet sender ilinger nedover ryggen. Det varme vannet, hendene hans rundt livet hennes når han bestemt letter henne opp - Wonderwoman greier ikke å ta blikket fra ham. Det mørke våte håret gjør ham ufattelig sexy, og hun er fullstendig oppslukt av ansiktet hans, samtidig viker ikke blikket hans et sekund fra hennes.
Han kan gjøre hva han vil med henne nå, hun får gjøre gjengjeld senere. Hun kjenner ryggen presse mot den kalde veggen, mens de myke våte leppene hans presser mot hennes. Fremdeles holder han blikket hennes.
Det er uvirkelig. Og deilig.
Han drar henne bort fra den kalde veggen, kysser halsen hennes, brystene og magen, setter seg på kne foran henne. I det han griper det ene benet hennes og løfter det over skuldreren sin ler hun. Han smiler spørrende opp til henne. -Hva? spør han. Wonderwoman lener hodet bakover. -Ingenting, ler hun. Bare gjør det du skal.
Han gjør det til gangs.
Og Wonderwoman har all grunn til å smile.

Liar liar, pants on fire...

Jada, Wonderwoman vet hva hun lovte... og hun holdt det ikke.
Kan hun gjøre det godt igjen mon tro...?

Wonderwoman bor fremdeles i samme leilighet, men hun kjenner at det fungerer dårlig å bo så nær Han.
Dessuten er den sære ordningen opphav til ennå flere "diskusjoner" hvor hun føler hun må forsvare seg ovenfor alt og alle.
Wonderwoman er ikke overrasket over at alle har en mening, det være seg om bruddet deres eller samlivsbrudd generelt, men hun er definitivt overveldet. Det virker som om alle synes de har en rett til å uttrykke hva de har tenkt om forholdet hennes over så mange år. Og Wonderwoman tror nesten ikke det hun hører, hvordan noen skamløst bretter ut tanker de har hatt om hennes privatliv. Like fullt er hun overrasket over hvor feil de tar.
Wonderwoman er en stille person..På grensen til innesluttet. En særdeles privat person som definitivt ikke utleverer verken seg selv eller andre som står henne nær. Å oppleve at andre graver i privatlivet hennes, pirker i hennes åpne sår med en en rusten kniv, kjennes forferdelig ubehagelig.
Alle vet alt, tror de. Alle føler de har rett til å ha en mening om henne. Om Han. Om Guttungen. Om fremtiden deres.
Wonderwoman er sliten igjen. Noen ganger lurer hun på om det er verdt det. Noen ganger lurer hun på om hun kunne gå tilbake, men hun vet at døren er lukket nå. Stort sett kjennes det greit. Hun trenger bare å komme seg lenger bort. Dette med guttungen holder henne fremdeles igjen. Tanken på å ikke ha ham hos seg hver eneste dag skjærer henne i hjertet. Men en dag, en dag veldig snart, må hun bare hoppe i det.

Hvis noen lurer på hvorfor Wonderwoman ikke holdt løftet sitt om innlegg for et par uker siden.... vel, Marlboromannen dukket opp. Hun hadde ikke sett ham siden de møttes første gangen i snøværet, så han ble definitivt prioritert foran blogging. Detaljer kommer senere i et annet innlegg.