Du har ingen venner som heter Goodboy

Wonderwoman skjønner plutselig hva hun har gjort. Hun leste det ett eller annet sted her om dagen. I det hun oppdager at Goodboy har slettet henne fra vennelisten på Facebook kommer det tilbake til henne. I det teksten 'Du har ingen venner som heter Goodboy' lyser mot henne fra skjermen husker hun det. Noe med å være på vei ut av et dårlig forhold for så å kaste seg i armene på en annen, å legge alt sitt håp om fremtidig lykke i hans hender. Vær så god, ta i mot meg, gjør meg lykkelig, så og si. Stakkars menneske, tenker Wonderwoman. Hvor fikk hun ideen fra om at hun kunne gå fra et forhold til et annet? Singellivet skremmer henne kanskje, men å satse på en annen mann for at hun skal slippe å se frykten i øynene er jo rett og slett feigt. Er det noe hun ikke vil være så er det feig. Wonderwoman retter ryggen. Tenker at det var synd at han ikke fant henne verdig som en venn. Men alvorlig talt, hun greier seg fint. Hun kan ta vare på seg selv!

Wonderwomans forfatterdrøm

Da Wonderwoman var yngre hadde hun er visjon om hvordan livet skulle bli. Hvordan hun skulle bli som voksen. Allerede den gang var hun ei puggejente. Hun hadde hode for kalde fakta og alle forventet at hun ble noe deretter. Selv drømte ikke Wonderwoman så mye om å sitte foran en pc hele dagen, drømmen hennes innebar slett ingen lovparagrafer og formelle brev. Drømmen hennes innebar noe helt annet. Hun skulle bli kunstner. Helst forfatter. Hun skulle bli bohem. Hun så det for seg, hun satt på en vakker glassveranda tilhørende en gammel rødmalt hytte. Det var tidlig vår og hun satt der ute skrev på boken sin. Frøs litt, så hun hadde fingervanter på. Og et stort glass vin på bordet foran seg. Hun hadde rare flagrende gevanter, slik hun forbandt med kunstnere og bohemer.
Og selvsagt var hun verdensberømt og ufattelig rik. Når Wonderwoman drømte denne drømmen var hun kanskje 10, 12 år. Og mye har definitivt forandret seg siden den gang. Men drømmen om å skrive sitter i. Fantasien om å slippe bohemen i seg løs lever i beste velgående. I stedet går hun hver dag til jobben med paragrafene. Hun gjør det med litt mindre glede for hver dag som går. Hun kler seg som en hvilken som helst annen jente, og hun mottar den samme lønningen hver måned. Hun lever trygt og godt Wonderwoman. Innimellom skriver hun litt i all hemmelighet. Vet at hun ikke har det som skal til, kan ikke la noen andre lese det, kan ikke la noen forstå eller gjette hva som er hennes tåpelige drøm. Noen ganger skriver hun små noveller. Fullfører. Leser de for seg selv og kjenner hvor glad hun blir av å skrive.
I hemmelighet. Det er da også deilig å ha hemmeligheter, tenker Wonderwoman.

Wonderwoman lar fantasien løpe løpsk

Wonderwoman fulgte en gang i tiden med på tv-serien Ally McBeal. Det er sannsynligvis derfra hun har det.. Fantasien løper løpsk. Særlig når hun går rundt og er forbannet og sint. I dag kjørte hun opp alleén til huset og så for seg hver eneste patetiske møkkamann som har skuffet henne, hengende i hvert sitt vakre bjørketre.. Det vil si det samme som at hvert tre var opptatt.. Det dinglet en løgner i det ene, en bortskjemt kjekkas i et annet. Høyt henger de, og falske er de. Hun vet det er grotesk og sykt, og hun ønsker egentlig ingen av dem hengt. Hun ønsker dem ikke så mye vondt i det hele tatt. Litt kanskje. Kraftig diare neste gang de er på date eller voldsom tannverk neste gang de er på ferie i Langtvekkistan. Slike fantasier får henne til å smile ondskapsfullt for seg selv. De gjør henne litt gladere. Er det andre som fantaserer litt for mye innimellom?

Wonderwoman har tekniske problemer

Wonderwoman beklager på det sterkeste at hun for tiden ikke får lagt inn svar på det dere kommenterer. Hele vitsen med blogging er jo kommunikasjon så svar kommer når problemene løser seg. Senest mandag! Hjelpen er underveis!

Wonderwoman gjør det igjen

Han irriterer seg. Gamle ungdomskjærester gjør ham sjalu. De må av ulike grunner treffes en sjelden gang, da blir Han ekkel og vanskelig. Kommer med sleivete kommentarer og snakker nedlatende om hennes gamle kjærester. Han skulle bare visst, tenker hun irritert. Han skulle bare visst hvor lite disse typene interesserer henne. Tror han virkelig at hun fremdeles faller for hjembygdas gamle helter, de som fremdeles fester hver helg og aldri ser ut til å gi slipp på ungdommen? Nei, ellers takk, de kunne ikke interessert henne mindre. Men sjalusien hans gjør henne irritert. Hevngjerrig. På seg selv kjenner man andre, tenker hun bittert. Hun vet at det er tåpelig og hun vet at det ikke gjør henne så mye godt, men hun tar kontakt med en annen. Igjen. En annen ensom sjel der ute. Lar han flørte med seg, pirrer han.. Hun har ingen andre planer enn å holde flørten på nett. Ingen planer om å bli for personlig, ikke legge noen følelser i det, aldri avsløre sin identitet. Ikke som med Goodboy. Hun savner han fremdeles. Wonderwoman lurer på om han innimellom leser mailene deres slik som hun gjør. Leser og savner.. Hun lurer på hvordan det er med han, hva han har gjort i sommer.. Har lyst til å fortelle han det morsomme guttungen sa til henne i morges eller at hun gikk amok på nettbutikken og bestilte 50 cd'er. Hun har lyst til å fortelle han at hun har meldt seg som blodgiver igjen, fortelle han mer om den vesle jenta hun er planfadder for. Men han er ikke der. I stedet har hun Han. Sjalu og gretten. Og hun søker en ny. For litt spenning og avveksling fra hverdagen. Jada, Wonderwoman er fullstendig klar over hva dette gjør henne til, nemlig; Bitch Bitch Bitch!

Sommerminner

Wonderwoman gleder seg litt til ferien tar slutt nå. Ser frem til å starte hverdagen, komme seg vekk fra de lange dagene sammen med Han, komme inn i rutinene igjen. Det er deilig å ha ferie, nyte late dager med guttungen, men det blir så mye tid til å tenke. Fra sin egen barndom er det ikke ferieturene hun husker best fra sommerferien. Derimot å sykle til butikken og kjøpe nyeste Donald og en pose potetskruer. Sykle hjem og nyte det på rommet eller i hagen med et glass rød saft til. Overnatting i telt i hagen sammen med en god venninne, ferske nyinnkjøpte skoledagbøker som skulle fylles ut med søte hemmeligheter om kjekke gutter. Det er sånn hun husker sommerene fra barndommen. Varme, lange og bekymringsløse. Hva er leserenes sommerminner?

Wonderwoman ser inn i fremtiden

Det er nesten så hun gleder seg nå. Gleder seg til den dagen hun har tatt valget, den dagen hun trår over dørstokken i sitt eget hjem. Et hjem fritt for sjalusi og mistanker. Et hjem fritt for likegyldighet. Guttungens og hennes hjem. Et hjem fylt med glede og masse kjærlighet. Frihet. Wonderwoman vet det blir tøft. Hun må senke standarden. Hun innser at den har vært forholdsvis høy. Så har det også vært deres felles interesse. Han er akkurat som henne, han higer etter penger på bok, et flott hjem og frihet til å kjøpe det man ønsker seg. Hun lurer på om han vil beholde huset eller om de må selge. Hun forsøker å regne på om hun har råd til å beholde bilen. Hun blir kvalm av alt som må tas stilling til. Men hun gleder seg. Ser for seg et liv i frihet. Uten en mann. Uavhengig og sterk. Hun gir seg selv ett år. Om ett år må hun ha klart å komme seg bort. Ha tråkket over dørstokken i et hjem fylt med kjærlighet. Hennes hjem. Sannsynligvis gammelt og slitt. Med skjeve gulv og furukjøkken. Men hun har satt en vakker orkidé på kjøkkenbordet og lagt et pent teppe på de nyskurte skjeve gulvene. Det er hennes. Og det kommer til å bli perfekt.

Flere hemmeligheter?

Det er ferietid og Wonderwoman håper alle hennes lesere tilgir at aktiviteten her inne er laber for øyeblikket. Wonderwoman nyter sommeren og livet, forsøker å glemme alt som ikke er som det skal for noen korte uker. Det fungerer delvis.

Denne gangen oppfordrer hun dere til å være anonyme og fortelle om deres skitne hemmelighet (-er).
Det være seg små eller store.
Det kan da ikke bare være Wonderwoman som har biller under barken?

Hva er DIN SKITNE HEMMELIGHET?

Wonderwoman fortsetter å spørre

Wonderwoman kjenner seg bedre. Hun har ferie. Hun stresser ned. Hun spiser. Kvalmen og ubehaget hun har hatt i det siste forsvinner. Hun fortsetter å rydde og kaste. Forbereder "avreisen". Motsigende nok pusser hun opp samtidig. Det har vært planen lenge. Hun innser at hun ikke kommer seg derifra med det første. Tanken på å ikke se guttungen hver dag skremmer vettet av henne. Hun kikker bort på han, der han ligger sovende på farens bryst. Lyst hår til alle kanter, lubne armer rundt farens hals. Begge puster tungt. Begge sover.
Hun blir nok værende en stund til.
Så Wonderwoman spør sine lesere nok en gang: Når blir man egentlig klar for å "forlate" barnet sitt?
Wonderwomans svar er nemlig alltid det samme: Aldri

Wonderwoman på fest

Lørdag kveld. Wonderwoman er på fest. Svært sjelden begivenhet for Wonderwoman.
En fest med gode gamle venner noen bekjente, noen hun en gang kjente. Særlig èn spesiell. De var bestevenner, Wonderwoman og Vennen. De gikk i samme klasse i mange år, de visste alt om den andre, de fortalte hverandre alt. Så begynte de på hver sin skole og mistet helt kontakten. Wonderwoman synes det er rart å tenke på at hun en gang kjente han. At hun en gang kunne sitte tett inntil han og fortelle om kjærlighetssorger eller sitt første kyss. Han er liksom så voksen og forskjellig fra den gang, samtidig er han den samme. De kommer i snakk på tomannshånd utover kvelden. Deler minner fra 15 år tilbake. De ler, drikker og har det gøy. Han snakker om familien sin, det er så åpenbart at han er fornøyd med livet. Wonderwoman blir nesten misunnelig på alle disse lykkelige menneskene. Disse som melder seg inn i grupper på facebook a la "Vi som har verdens beste kjæreste". Herregud, skjønner de ikke hvor irriterende de er?
Men Vennen er den samme. Og han ser rett gjennom henne. Hun liker det ikke. Kjenner seg naken og avkledd. Han spør om hun trives i jobben, om hun var rastløs i mammapermisjonen. Spør om de trives i huset sitt, plassen de bor på. Så kommer det. "Er du lykkelig da?" Hun sitter ved siden av han på en trappa til terrassen, de har hver sin flaske øl i hånden. Hun sitter og ser ned på plankebordene og det tar litt tid før hun svarer. "Herregud, for et spørsmål". Hun ler det bort. Drar frem mobilen og finner frem et bilde av guttungen. Viser det smilende frem, "Se på denne da, selvsagt er jeg lykkelig". Hun stråler. Tror hun. Hun er litt full så det kan hende hun overvurderer seg selv. Han smiler til henne. "Selvfølgelig er du det. Han er veldig søt", sier han. Wonderwoman legger merke til at Vennen kaster et blikk på Han og skal til å spørre henne etter noe mer. Hun reiser seg brått. Kjenner seg svimmel og rar. Det er lenge siden hun har drukket. Hun unnskylder seg, sier hun må på do, i stedet forsvinner hun stille ut i sommernatten. Hjem. Sender en tekstmelding til Han: "Dårlig form, alt bra men gikk hjem. Døra står oppe, husk å låse etter deg."
Wonderwoman kryper til sengs alene. Det kjennes ekstra ensomt når hun er småfull.
Den som bare hadde hatt et par sterke armer som holdt rundt en, tenker hun. Hun setter ipoden på øret som vanlig. Så sovner hun.

Wonderwoman grubler

Hun ser på ham fra vinduet mens han klipper gresset. Ser på de sterke solbrune armene. Tenker tilbake på den gangen hun så han for første gang, hvor kjekk hun syntes han var.. Det er han jo forsåvidt enda, hun ser jo det, samtidig ser hun det ikke. I hennes øyne er han ikke så fantastisk pen lenger.
Han er høy, bredskuldret og blond. Virker så stødig og trygg. Skinnet bedrar, tenker Wonderwoman. Han er slett ikke så trygg. Det vil si, på noen områder er han det. På de aller fleste faktisk. Hun vet at han er til å stole på hvis hun trenger hjelp til noe. Han er en fantastisk far og vil alltid være der for sønnen sin. Han er ryddig og økonomisk...akkurat som henne. Men han bedrar henne. Noen ganger går det litt tid i mellom hver gang, men det hun kan i det minste alltid stole på at det skjer igjen. Før eller senere.
Han vil ikke snakke om det. Han lyver henne rett opp i ansiktet hver gang, benekter alt selv om hun sier at hun vet. Han benekter det helt til hun legger frem sine bevis. Da blir han stille. Trekker seg unna, holder seg for seg selv, nekter å svare henne når hun spør. Det eneste han noensinne har sagt om saken er at han ikke vet selv hvorfor han gjør det, at han vet han er dum. Han vil jo bare ha henne, han har et problem sier han. Han forsøker til og med å legge skylden på en dårlig barndom. Han trenger hennes hjelp sier han. Wonderwoman orker ikke sitte barnevakt for en voksen mann. Orker ikke være sammen med en mann som må "passes på" for å holde seg trofast.
Men når skal hun komme seg ut av det? Når skal hun ta motet til seg og pakke sakene sine og reise? Og hvor skal hun egentlig dra?
Wonderwoman har innsett at hun ikke kan sitte å vente på at livet skal begynne, for livet er nå. Samtidig husker hun noe Goodboy lærte henne, nemlig at man må forsøke å gjøre hver dag til en så fin dag som mulig. Og Wonderwoman forsøker dette, selv om hun ikke er akkurat der hun ønsker å være i livet.

Do what you can, with what you have, where you are.

Wonderwomans spørsmål til leserene: Er dere flinke til å gjøre det beste ut av hver dag, og å tenke positivt selv når det er vanskelig?

Wonderwoman goes Martha Stewart.com

Guttungen kaster seg rundt halsen hennes når hun henter han i barnehagen. Han kysser henne på begge kinn, minst to ganger på hvert, før hun får lov til å sette ham ned. De finner sekken hans, sier farvel til de som er igjen og tusler hjem,  hånd i hånd.
De er alene. Hun står ved kjøkkenbenken og lager mat, han står på en stol ved siden av henne og hjelper til. "Jeg hjelpe deg mamma" sier han bestemt og legger sin lille og alldeles nyvaskede hånd rundt en gulrot. Hun bøyer seg ned og kysser hodet hans, det lille lyse hodet. Snuser inn den himmelske duften av gutten sin.
Han ser opp på henne, gjør trutmunn tilbake før han ombestemmer seg, "Ikke kyss meg nå mamma" sier han. Hun smiler tilbake, rufser han litt i håret og åpner vinduet over benken. Hører lyden av fuglene i hagen og skogen rundt, kjenner den søte duften av peoner som vokser utenfor.
Så fint vi har det, tenker Wonderwoman. Så usannsynlig heldig jeg er som har alt jeg kan ønske meg. Hun setter Ipoden i spilleren. De danser med rare hatter på hodet mens de lager mat og dekker bordet. De kiler hverandre og er rause med klemmer og kyss.
Hun hører lyden av dekk mot grus i det bilen kjører opp allèen utenfor.
Kan et kort øyeblikk erkjenne at alt ikke er perfekt, alt er ikke rosenrødt.
Når Han kommer inn er bordet pent dekket, de har til og med tent lys i dag. Maten fra grytene på kjøkkenet sprer en god lukt i hele huset samtidig som en liten gutt legger armene om halsen på faren sin og kysser han. To ganger på hvert kinn..

Wonderwoman føler seg alene i verden

Wonderwoman sitter alene. Hun har vært alene hver kveld denne uken. Det er i grunn deilig.
Men det står røde roser på bordet. Hun hater dem. Hater røde roser. De har ingenting med kjærlighet å gjøre, for henne betyr de bare "Sorry, jeg har gjort det igjen".
Wonderwoman nettshopper, denne gangen musikk. Det havner stadig noe nytt i postkassen. Tingene blir en slags trøst i tilværelsen. Tingene fyller hulrommet, tingene gjør ensomheten litt lettere å bære. I allefall for et øyeblikk.
Det er ille å bo sammen med noen og likevel føle seg så alene, tenker hun.
Wonderwoman har et par nære venner som sikkert hadde taklet å høre sannheten, støttet henne uten å komme med moralprekner eller anbefalinger på noen måte. Men hun takler det ikke. Takler ikke sympatien, takler ikke å åpne seg slik for andre mennesker. Og den eneste hun har åpnet seg for tør hun ikke kontakte.
I stedet legger hun en ny cd i handlekurven på den ene nettsiden, bestiller en fint skjerf på en annen.

Den ene dagen er hun ovenpå, den ene dagen er hun sterk og kan greie alt.
Men vinden snur så fort og før hun vet ordet av det er hun blåst overende igjen. Ligger på bakken. Kald, forslått og alene.

Wonderwoman vingler

Det er snart ferietid. Wonderwoman vurderer mulighetene, sonderer terrenget.. De har ingen planer, det har liksom ikke vært noe fristende å legge planer sammen med Han. Innerst inne hadde hun håpet at hun var kommet så langt at de bodde fra hverandre nå. Samtidig tar hun seg i det flere ganger, særlig når hun er ute og går i hagen, hun ser opp på det flotte huset, ser for seg planene de hadde. Kommer hun til å bli her? Noen ganger er hun skråsikker på at hun er ute i løpet av et år, andre ganger lurer hun på om det er muligheter for at hun blir værende. Hun har akkurat det livet hun ønsker seg, et stille og rolig familieliv på landet. Det er tusen ting som stemmer i livet hennes og bare en ting som ikke gjør det. Han.
Hvor mange lever ikke sammen med en de ikke elsker, tenker Wonderwoman. Hvor mange finner ikke glede i livet på andre måter? Og må man være lykkelig på alle områder i livet? Kan de ikke bo sammen som gode venner, kan hun ikke lukke øynene for alt han gjør galt? For ærlig talt; hun er jo minst like ille som Han etter sitt mistak med Goodboy.
Wonderwoman står foran ferien nå, 3 uker i lag med Han. Hun ønsker seg selv lykke til.

Kjenner du henne?

Så hvem er Wonderwoman?
Har du tenkt på det?

At hun kan være søsteren din, mennesket du trodde du kjente best i verden?
Kanskje er hun venninnen din, hun du alltid kan komme til når du har det vanskelig?
Kanskje er hun kollegaen som alltid jobber stillferdig på kontoret. Hun som aldri sier så mye, hun som pliktskyldigst gjør jobben sin for så å haste hjem til familien.
Wonderwoman kan være naboen din, hun som alltid hilser blidt, hun som alltid går søndagstur med sønnen og samboeren sin. Eller svigerdatteren som kommer med blomster når familien er bedt på søndagsmiddag, hun som aldri sier et vondt ord om sønnen din?
Wonderwoman lurer alle. De skulle bare visst hvor slitsomt det er.

Wonderwoman drømmer

Wonderwoman drømmer at hun føder. Hun føder en baby med masse mørkt hår. Han er kledt i oransje kjeledress og har hjelm på hodet. Han snakker fremmed dialekt og alle spør hvorfor han har brune øyne. Wonderwoman vet ikke hva hun skal svare, ingen andre enn hun selv stusser over kjeledressen og hjelmen han kom ut med. Wonderwoman holder babyen sin tett inntil seg, beskytter han mot alle som står rundt sengen deres og spør hvorfor han ikke har blå øyne slik som moren og faren sin.

Wonderwoman begynner å gråte, menneskene rundt snakker bare høyere, til slutt står de og roper til henne. Babyen hennes sier at han vil hjem til pappa. "Pappaen din er her", hvisker hun og vugger han frem og tilbake, men han blir sinna. "Du har ikke fortalt han det, han vet ikke om meg" gråter han sårt.

Wonderwoman våkner svett. Ikke så rart kanskje, hun har nettopp født en sønn. Med hjelm.

 

Wonderwoman mistenker at noe er galt

Hun har kjent på følelsen et par dager nå. En uggen følelse av at noe er galt. Hun har kjent det før, murringen nede i magen, kvalmen som kommer når hun står opp. Ubeskyttet sex med en praktisk talt fremmed er jævlig dumt og noe tenåringer holder på med. Wonderwoman var faktisk bekymret den første tiden etter at hun hadde vært sammen med Goodboy. Men diverse sykdommer og ulumskheter var det hun tenkte på, graviditet var ikke det overhodet ikke!

Man blir ikke gravid med spiral, gjør man vel? Hun googler, joda, visst kan man bli det. Wonderwoman kjenner etter når hun går på badet, sitter trådene der de skal? Hun kjenner først ingenting, men joda, så er de der. Hun er lettet. Sannsynligvis bare nervene som spiller henne et puss. Hun har brukt spiral i over to år og ikke blitt gravid, skulle hun ha så uflaks at hun ble det den ene gangen hun lå med en annen? Det er dessuten altfor tidlig å merke graviditetstegn, ler hun av seg selv. Wonderwoman kjenner og klemmer på brystene, er de litt ømme? Nei, overhodet ikke!! Så kommer hun på at det var de ikke i forrige svangersskap heller. Men kvalm var hun. Veldig veldig kvalm. Veldig veldig tidlig.
På jobben betror en kollega at hun har følt seg dårlig og kvalm helt siden forrige ukes avslutningslunsj for en annen kollega, var det noe de spiste eller er det noe som går tro? Wonderwoman er lettet. Herregud, hun har samme symptomer som dama på 50, selvfølgelig er det bare noe som går.

Likevel, for å være på den sikre siden krysser hun fingrene for at det ikke vokser en brunøyd liten tass inne i henne, krysser tærne for at hun ikke bærer på en liten blindpassasjer fra Rogaland. Når Wonderwoman tenker seg om er det bena hun burde ha krysset. For en tre ukers tid tilbake!

Wonderwomans lykke i livet

Wonderwoman har verdens vakreste sønn. Han er mammas lykke i en liten lubben kropp. Han har store blå øyne som sin mor, er lys i luggen og har et vinnende smil. Han kysser henne i hele ansiktet når han skal legge seg, han gir henne deilige bløte kyss og legger to lubne armer om halsen hennes. "Glad i deg" sier Wonderwoman. "Glaaa i deg" parerer han med et smil. "Elsker deg" sier Wonderwoman, "Elter deg" svarer han og gir henne plutselig et vått kyss på munnen. Wonderwoman undrer seg over hvordan det blir når hun ikke får være med han hver eneste dag. Hvordan det blir den dagen han har ferie uten henne, den dagen han ikke feirer jul hos mamma... Og hun lurer på om han kommer til å bebreide henne når han blir større. Legge skylden på henne for at familien er splittet. Kommer han til å føle at noe manglet? Skal han aldri huske hvordan det var å ha en vanlig familie slik hun selv husker fra sin barndom? Wonderwoman synes det er vanskelig å tenke på fremtiden hans.