Det er ferietid og Wonderwoman håper alle hennes lesere tilgir at aktiviteten her inne er laber for øyeblikket. Wonderwoman nyter sommeren og livet, forsøker å glemme alt som ikke er som det skal for noen korte uker. Det fungerer delvis.
Denne gangen oppfordrer hun dere til å være anonyme og fortelle om deres skitne hemmelighet (-er).
Det være seg små eller store.
Det kan da ikke bare være Wonderwoman som har biller under barken?
Hva er DIN SKITNE HEMMELIGHET?
Jeg kjørte ihjel katten til venninnen min for 3 år siden. Jeg skulle mate den mens hun var på ferie men i det jeg kom kjørende sto den plutselig i veien. Kjæresten min hentet den og ble kvitt den. Vi turte ikke fortelle henne hva som hadde skjedd og hun ventet på at katten skulle dukke opp i flere uker etterpå.
SvarSlettJeg ødela venninna min sine barbiedukker og skyldte på lillesøsteren hennes. Jeg var misunnelig fordi jeg aldri fikk skikkelig barbie selv, bare kopiene.
SvarSlettSvogeren min kysset meg i bryllupet sitt. Jeg var ute og tok en røyk i mørket da han plutselig sto der og holdt meg fast og kysset meg. Jeg vred meg løs og kom meg inn igjen! Jeg vet ikke om han husker det for han var ganske full. Jeg har aldri fortalt det til en levende sjel.
SvarSlettJeg giftet meg med mannen min fordi han hadde mange penger. Jeg er glad i han men jeg kan ikke si at jeg elsker han, det har jeg aldri gjort.
SvarSlettJeg stjal penger fra kassa på jobben for noen år siden. Jeg lot vær å slå inn beløpet og puttet det i egen lomme. D skjedde flere ganger og dreide seg om ca tusen kroner til sammen.
SvarSlettJeg har kjøpt et spionspionprogram til pc for å finne ut hva samboeren min gjør på nett.
SvarSlettJeg er forelsket i pappas kompis.
SvarSlettJeg stjeler avisen til naboen en gang i blant.
SvarSlettMin kommende mann sliter med et agresjonsproblem. Han slår aldri men blir ufin, nedlkatende og finner på ting og blir helt rabiat og umulig. Dette når han drikker.
SvarSlettJeg er bitter pga dette, og at han i hele starten av forholdet elsket å flørte og dra strikken litt for langt. Vi var tross alt bare barna, men bitterheten sitter.
Skulle ønske jeg kunne fortelle noen om mitt liv, slik du gjør det. For jeg er lei av å prøve å holde en fasade, og når jeg endelig sprekker til en av mine beste venninner, er det min kommende som får støtten. Han har jo hatt det vondt. Vel det har jeg og. Er det ingen som forstår det?
Anonym: Du kan jo forsøke å skrive om det slik Wonderwoman gjør? Det er vondt å bære på slikt og ikke ha noen å betro seg til, men det hjelper på en måte å se at noen leser det man skriver, selv om det bare er en blogg, selv om det bare er fremmede mennesker som ikke aner hvem du er. Wonderwoman er også bitter for det som skjedde i begynnelsen. Det som har skjedd nå "på slutten" har liksom bare fått begeret til å renne over. Forholdet startet med en gutt som kjeftet på henne for den minste ting, som drakk seg full på byen og ba andre jenter med seg hjem - selv om Wonderwoman sto ved hans side. Hun var bare veldig forelsket, og de var jo bare, som du skriver, barn. Han kunne aldri ydmyke henne på denne måten i dag, det ville han aldri turt. Men hun kan aldri tilgi det som skjedde den gangen heller. Ikke om han var perfekt på alle andre måter i dag så kunne hun tilgi det som hendte for ti år siden.
SvarSlettWonderwoman forstår veldig godt at du sliter, og mannen din får ikke det minste sympati fra henne. Fordi han har hatt det vondt og vanskelig har han full rett til å gjøre deg vondt? Wonderwoman håper du finner ut av det og sender mange varme klemmer til deg.
Hei Wonderwoman!
SvarSlettVi sitter litt i samme båt. Også jeg sitter og fantaserer om dagen jeg bor alene - i en helt annen by enn her vi bor sammen nå.
Jeg og sønnen min. Det skal bli så flott!
Hører på musikk - drømmer meg vekk dit hele tiden. Reagerer med avsky hver gang Han gjør alle tingene som frustrerer meg. Hver gang Han skjuler ting for meg, jeg bare VET det.
Noe ligger og ulmer, rett under overflaten. Det gjorde vondt først. Men nå er jeg likgyldig det meste av tiden - bitter resten av tiden. Jeg håper han skal være utro - rett foran meg. Sånn at jeg har noe solid å slenge i trynet hans med det ekle gliset. Så jeg bare kan pakke og dra.
Jeg tenker at "det er DIN feil, hvis jeg en dag har et forhold på si".. " Det er DU som driver meg vekk..."
Vi planla et barn sammen, jeg har en fra før.
Og nå sitter jeg her, flere dager over IKM og håper at det ikke har blitt noen spire i magen. Venter på at mensen faktisk SKAL komme denne gangen, så jeg kan begynne på p-pillene igjen. De ligger gjemt i skapet, klar til bruk. For det er det værste som kunne skjedd nå. At jeg faktisk var rukket å blitt gravid. Men jeg har testeangst. Redd for svaret på den teite pinnen.
Men sett at jeg skulle være det nå - så fortsetter jeg å fantasere og drømme om livet JEG skal få med barna. Jeg er faktisk så ille at jeg tenker at jeg ikke engang ville fortalt han om graviditeten. Og bare reist.
Men uansett hvor mye han sårer meg - uansett hvor mye han irriterer meg, så har jeg fortsatt ikke klart å reise. Og jeg er heller ikke så slem at jeg hadde greid å la være og fortelle han om en graviditet. Det ville jo vært Hans barn også.
Vi var jo beste venner. Jeg og Han. Det var det dummeste vi gjorde - å tro at et forhold mellom oss to skulle være noe bra.
Lykke til Wonderwoman - jeg er glad jeg kom over bloggen din. Den gav meg inspirasjon, og følelsen av at jeg ikke er den eneste som går med skittene hemmeligheter.
Du kan kalle meg...
-Loveless in the City-
Takk for svar wonderwoman!
SvarSlettKanskje jeg burde begynne å skrive jeg og, er så deilig å få ting ut! Det er en god ide å ha wonderwoman som forbilde, selvom jeg ikke leker med tanken om å dra. Jeg gifter meg jo snart.
Heldigvis har han aldri vært faktisk utro, det hadde ikke forholdet tålt. Og nå går vi sammen til terapi (Han vil forandre seg!)
Så nå blir det orden tror jeg, når jeg lærer og takle bitterheten, og han lærer og takle sinnet og bitterheten. Så vinner kjærligheten for oss,slik at vi kan gi deg håp om at det finnes ny kjærlighet der ute til deg :D
Loveless in the city: Aii, som Wonderwoman kjenner seg igjen. Høre på musikk og drømme seg langt langt vekk. Håpet om at han skal gjøre det virkelig store slik at ingen kan bebreide henne om hun pakker og drar.
SvarSlettOm du er gravid eller ikke...vil du oppdatere oss? Wonderwoman og leserene hennes?
For din egen del håper Wonderwoman at du ikke er det. Samtidig vet du jo innerst inne at dersom du får et barn med denne fyren så blir det et fantastisk barn som du ikke kan være foruten. Man kan kanskje angre på hvem man fikk barna sine med, men man angrer aldri på at man fikk barn. Og du kommer til å fortelle ham det. Selvsagt gjør du det, fordi du vet at det er hans barn også. Og selv om han er en dårlig kjæreste kan han vise seg å bli en nydelig pappa. Dere har vært bestevenner. Det må være noe godt i ham også? Håper det ordner seg for deg.
Anonym: Wonderwoman antar at det er bryllup for din del nå på lørdag. Håper du får en flott fest, og et godt, langt og lykkelig liv med din kjære. Og hun håper av hele sitt hjerte at mannen din får hjelpen han trenger i terapi. Sammen er dere sterke!
SvarSlettMin hemmelighet er at mamma drikker og ingen rundt oss ser ut til å forstå det for hun drikker nok ikke så mye, men hele tiden. det begynte etter at pappa døde for ett år siden. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, synes det er vanskelig å ta det opp med henne, har mest lyst til å flytte hjem og passe på henne, men vet at det er nyttesløst
SvarSlettMin hemmelighet?
SvarSlettJeg har slått datteren min. En gang, aldri mer. Jeg slo henne på armen når hun ikke ville legge seg. Hun hylgråt og fikk merke der, jeg fikk hetta og holdt henne inn til meg, la henne i senga mi og trøsta henne lenge, gråt sjøl også.
Da hun etterpå måtte legge seg i senga si igjen, sto hun opp igjen. Jeg sa rolig at hun måtte legga seg men da rakte hun fram armen og sa Slå meg mamma. Verste jeg har opplevd. Hun sov tett inntil meg hele den natten og fikk viljen sin i flere uker etterpå. Aldri mer skal jeg miste besinnelsen.
For en utrolig fantastisk blogg. Har sittet og lest i en time nå, men må tilbake til arbeidet igjen. Men jeg kommer tilbake og leser mer, slulle virkelig ønske at jeg hadde startet en slik ærlig blogg for tre år siden. Det hadde vært bra lesning nå! Kanskje jeg skal begynne å skrive nå, for jeg kjenner det er mye som må ut - men jeg frykter jeg ikke tør å være ærlig nok.
SvarSlettDette var veldig inspirerende lesning! Liker at du er så ærlig når du skriver, og ikke prøver å glatte over.. jeg har nok mye å lære..
Jeg har også mange historier og opplevelser inni meg, og jeg har vært altfor opptatt av å holde fasaden ren og pen og pyntlig. Men jeg innrømmer nå at bak den ytre perfekte familielykke-fasaden har vært ille å være i tider. Nå har fasaden brutt og jeg kjenner selv at jeg står i startgropen. Mye av det du skriver treffer meg RETT I HJERTET! Makan til ærlighet du kommer med, jeg kjenner at jeg må begynne å være ærlig mot meg selv! Tillate meg selv å kjenne at det gjør vondt, ikke late som om jeg er så forbanna sterk. Vi har også et barn sammen, og jeg hadde håpet at ting ville ordne seg. Om begge la litt godvilje til, så kunne vi få det til å funke alikevel. Hvis bare begge ville nok... men det holder ikke at den ene parten vil. Jeg kjemper en kamp inni meg mellom å starte en stygg stygg krig, og å være rettferdig. Jeg vet at rettferdigheten vil seire in the end, men jeg vet ikke om jeg kan vente til det skjer. Jeg føler at jeg gjør meg selv svakere ovenfor han når jeg er ettergivende og snill selv om han legger vrangsiden til og bare spyr opp eder og galle. Hvordan finne igjen gnisten, hvordan takle all motgangen, hvordan gi faen i idyllen og tryggheten du drømte om å ha, som du nå innser har sprukket. Det verste er vel at sprekkene har blitt så store at de ikke er reparerbare lengre.. Jeg begynner å innse det nå. På tide å komme seg videre i livet..Med verdighet!
DIGGER BLOGGEN DIN! Skriv mere. Du er bookmerket!
Stor klem
Heisann.
SvarSlettSånne kommentarer gjør bare så utrolig godt for en skriveglad sjel. Og Wonderwoman fikk et tupp bak, fikk rota seg til å skrive et nytt innlegg, endelig! Det blir altfor lenge mellom hver gang for tiden. Men litt ros gjør mye med motivasjonen.
Det er rart dette, hvor mye det betyr å fremstå som perfekt for andre. Perfekt hus og hjem, mann og barn.. Og det er klart at det er bittert når man står der, har bikka 30, i leid leilighet og bånn aleine. Det kan virke som om alle andre har det man selv ønsker seg, nemlig etablert med hus, barn og en fin fyr ved sin side. Dessverre er det sikkert mange som lever kun for denne fasaden og som ikke greier å gi slipp på den. Det er bittert å miste den "trygge grunnen", men jammen er det gøy å LEVE også! Så får det bare gå til helvete hvis det går til helvete. En ting er sikkert: Der er man ikke alene:-)
Følg med videre. Kanskje skjer det noe spennende, eller kanskje ikke - framtida er umulig å spå, men stort sett kan man velge hvilken vei man vil gå. Lykke til med din!