Wonderwoman kjenner seg bedre. Hun har ferie. Hun stresser ned. Hun spiser. Kvalmen og ubehaget hun har hatt i det siste forsvinner. Hun fortsetter å rydde og kaste. Forbereder "avreisen". Motsigende nok pusser hun opp samtidig. Det har vært planen lenge. Hun innser at hun ikke kommer seg derifra med det første. Tanken på å ikke se guttungen hver dag skremmer vettet av henne. Hun kikker bort på han, der han ligger sovende på farens bryst. Lyst hår til alle kanter, lubne armer rundt farens hals. Begge puster tungt. Begge sover.
Hun blir nok værende en stund til.
Så Wonderwoman spør sine lesere nok en gang: Når blir man egentlig klar for å "forlate" barnet sitt?
Wonderwomans svar er nemlig alltid det samme: Aldri
Her er nok alle mødre forskjellige.
SvarSlettFor jeg STORTRIVES med å "forlate" barnet mitt, i ordnede former, hos en trygg omsorgsperson, i begrensede perioder. ;)
Jeg VET han storkoser seg hos pappa, og JEG trenger så desperat litt egoistisk "meg" tid, hvor jeg kan gå og SHOPPE etter jobb i stedet for å løpe til barnehagen, eller dra rett hjem for å baaaare sløve på sofaen hele kvelden i stedet for "etter 19-21, når enn han sovner". Eller spille rollespill, få besøk, dra på besøk, drive med håndarbeid, ta storrengjøring eller 101 andre ting jeg ikke får gjort med verdens skjønneste toåring hengende i buksebeina.
Bare det å kunne le så høyt jeg vil når jeg ser på TV, er en frihet jeg savner når Jr. ligger og sover så søtt i sengen sin her hjemme.
Og så får jeg søte far-og-sønn bilder en gang i blant som viser hvor trygg og glad han er der også, slik at jeg kan kose meg videre med god samvittighet.
Det er nesten paradoksalt at alenemødre har mer "ekte" fritid enn småbarnsmødre i forhold har. Hvor ofte får DE være ALENE HJEMME? :D
Frem til i sommer hadde snuppa bare vært borte fra meg annen hver helg, og aldri mer en 3 dager. Denne sommeren har hun vært hos sin far i to uker. Det syns jeg var mye, men jeg ringte å snakket med henne, og hun storkoste seg. Hvorfor skal ikke jeg kunne unne meg litt fri da? Sove lenge, gjøre hva en vil, og ikke tenke på at det er ett annet lite menneske som trenger din oppmerksomhet og omsorg 24/7. Jeg nyter de helgene hun er hos sin far. Er jeg ego? Ja for da tenker jeg bare på meg selv og kjæresten min. Jeg vet at hun har det bra, og at vi begge to har godt av å savne hverandre litt, for da blir vi så mye mer knyttet til hverandre, og setter større pris på den tiden vi har sammen.
SvarSlettHvor ofte får du Wonderwoman tid helt for deg selv, der su ikke trenger å tenke på hverken mann eller unge? Når kan du gjøre akkurat det du vil, gå rundt i pysjen hele dagen, og ikke gjøre noe i det hele tatt vist det er det du vil en dag?
Hvorfor skal du forsette ett liv du ikke liker eller trives med? Hvorfor gjøre deg selv så vondt? Kommer ditt barn til å takke deg for at du har levd ett ulykkelig liv bare fordi han skulle ha en mor og en far? Hvorfor ikke bryte ut, og få deg ett liv som du kan være lykkelig med som kan vise ditt barn at livet er ikke alltid det som en drømte om? Hvorfor leve bak en fasade av ett "perfekt liv" når en kan leve åpent med ett lykkelig liv?
greyminerva og Anonym: Wonderwoman velger å svare begge på en gang, ettersom budskapet deres er omtrent det samme. Først og fremst; hun tenker ikke at det er egoistisk å nyte litt alenetid, om noe misunner hun de som greier det. Og hvem vet, kanskje ser hun anderledes på det om et år Wonderwoman også. Noe av problemet er at hun sympatiserer med barnets far som er like avhengig av den daglige kontakten med barnet sitt som hun selv er. Wonderwoman undrer seg over om hun kan avspise han med "annenhver helg og et døgn i uka", bare fordi hun er mamma. Hvordan hadde hun følt det hvis det var henne som fikk denne tilmålte tiden med sin sønn? Wonderwoman vet at det ordner seg, folk flytter fra hverandre hele tiden, selvfølgelig ordner det seg. Og kanskje hun en dag kan glede seg over å få litt fritid. For det er sant; hun har ikke det i dag. Hun må planlegge alt hun skal gjøre alene i minste detalj, og noen ganger kan det kjennes slitsomt. Samtidig er det akkurat sånn hun hadde sett for seg livet med små barn. Dette var hun forberedt på, det føles helt naturlig å ikke ha tid til seg selv enda.
SvarSlettHvorfor fortsette et liv man ikke trives med? Hun vet ikke. Vil ikke betegne seg selv som ulykkelig heller. En dag kommer hun dit hun skal være, det tar bare litt tid. Det er skremmende å si farvel til alt det som er "perfekt", det er skremmende å rive ned den flotte fasaden de sammen har bygd, hun og Han. Men en dag gjør hun det. Hun er i forberedelsesfasen.
Hva med å ikke flytte langt unna?
SvarSlettSlik at han kan sykle bort til pappa, eller bare ta bussen en tur når han blir litt eldre.
Eller bli kjørt bort eller hentet et par timer oftere..
Du vil nok klare å få ditt eget liv, alene og med en ny, selvom det ikke er alt for langt unna Han.
Hva med å fortelle Han, når du føler deg mer klar til å dra, at du vil dra. At du kommer til å dra. Med mindre han får orden på sitt ene problem. Søker hjelp og faktisk får det til.
Såpass skyulder han deg, hvis han vil ha deg der!
Han skylder DEG å væe åpen, få lov å stille spørsmål og alt slik.
Fordi om han vil jobbe med dette og bli bedre, er det en av konsekvensene med slike feil han har gjort. Og noe du må få lov til, uten at han reagerer negativt, for å prossesere..
Kanskje kan det bedres`? Hvis ikke kan du dra, og da er kanskje litt av den dårløige samvittigheten borte. For da har du gjort din del, og vil ikke han gjøre sin, er det hans skyld.
Anonym: Å ikke flytte så langt er et alternativ, men hun har ingenting som holder henne der, hun har ingen tilknytning til stedet eller menneskene som bor der.
SvarSlettWonderwoman er ferdig med Han. Fullstendig ferdig. Hun er glad i Han, rett og slett fordi de har et barn sammen, han er en god venn og en god far. Kjærligheten som bør være mellom et par er borte for lenge siden, den hverken vil eller kan hun blåse liv i. Det er ingenting Han kan si eller gjøre som endrer følelsene hennes for han nå. Ikke om han snudde på dagen og ble "perfekt". Og hun har fortalt ham det. Han har fått klar beskjed om at hun bor sammen med han av praktiske årsaker. Likevel ser det ut til at han glemmer det hele tiden.
Nå har jo også Wonderwoman gått hen og sunket til hans nivå, så hvem er hun til å dømme? Hun vet bare at hun ikke vil ha Han.
Muligens har de fortjent hverandre...
Takk for svar her over..
SvarSlettWonderwoman har ikke fortjent Ham!! Og jeg vil ikke si at hun direkte har sunket til samme nivå. Dette har Han gjort mot sin kjære, når de fortsatt var kjære, og Han har gjort det ofte.
Wonderwoman trengte kun ny spenning, nærhet og flørt. Fordi Han har ødelagt så mye allerede.
Nei, wonderwoman har gjort noe på si, men Wonderwoman har ikke sunket til Hans nivå.
det er en grense her :)
Mange barn har det helt fint, og får det helt fint, med en forelder.. Spesielt hvis den forelderen har det bra med seg selv!
Det som er rett for deg, er OG rett for ens barn. Iallefall i dette tilfellet. har mage venner jeg som hadde helgepappaer, eller bare feriepappaer. Og de har det bra og sier de har hatt en fantastisk oppvekst, med bare gleder hos mor og far!
Det kan gå så veldig bra!
Anonym: Men er det riktig da, å gjøre det samme selv, bare fordi "han begynte"? Wonderwoman krangler med seg selv her, vet ikke helt hvordan det står til med moralen..
SvarSlettFørr en nydeli å tankevækkaness blogg du har, e nættopp bynt å læs å de du skriv træff mæ sånn... Du spørr om d e muli å fløtt fra barna sine. Æ måtte d førr 4 år sidn, mine to bor fast hos mæ å har samvær med faren sin. Å ja; d e heilt grusåmt i hjærtet mitt kvær eneste gang di fær dit! D jør så ont!! Samtidi såm æ veit at æ ikke hadde nå valg om å fløtt eller ikke, æ kunne ikke vær i d forholdet såm va så ødelægganess på mæ, på han å ikke minst jentan! Ja di har å de ont me å måtte fløtt mellom mammaen å pappaen sin, å ikke få vært sammen med dem begge to på spesielle daga å kunne si go natt til begge kvær kveld, men æ trur at di har d mye bedre nu enn d di ville ha hatt d vest æ bei i d forhålde. Vi klare ikke å samarbeid om å jør d bæste førr dem, men vi klarte ikke d da vi va sammen heller.. Ja æ va dær da førr dem å kunne ta di onde tingan di opplevde dær å da såm forebygging, d kan æ ikke længer, men æ e dær når di kommer hjem. Får håp æ e ei bedre mamma førr dem nu enn d æ har vært vest å fortsatt va i et destrultivt forhold! Å æ lære dem at di ikke ska godta alt andre jør mot dem, at di må ta vare på sæ sjøl, førr d e d ingen andre såm kan jør førr dem!
SvarSlettLykke til i dine valg! Håpa d bæste førr dæ å din lille gutt! :-)
Anonym: Først og fremst: TAKK! Takk for at du finner det givende å lese bloggen og takk for at du forteller det.
SvarSlettWonderwoman ble ganske lettet da hun leste kommentaren din. Hun har nemlig lurt på om det er henne det er noe galt med, om hun er unaturlig sterkt knyttet til sønnen sin, ettersom hun veier samværet med ham opp mot gleden over å få være fri.
Wonderwoman synes det er fint å høre på solskinnshistoriene, men hun leser de alltid med en tanke om at hun aldri vil bli en del av dem. Wonderwoman har mer tro på din historie. Mer tro på at dette kan være henne om noen år.. At det fremdeleles, etter 4 år, er like grusomt å sende barna sine fra seg, at det fremdeles skjærer i hjertet at man ikke får være sammen med barna sine hver eneste jul, hver eneste bursdag. Wonderwoman må ærlig innrømme at hun gjør retrett hver gang hun tenker alvorlig over saken. At hun hver gang tenker at hun kan leve sammen med Han for å slippe å dele på gutten sin. For i motsetning til dere samarbeider de fint, Wonderwoman og Han. De er stort sett gode venner, stort sett alltid enige om alt som vedrører Guttungen.. Det gjør det vanskeligere å ta valget. Det hadde vært lettere å dra hvis Guttungen opplevde krangling og sinte foreldre hver dag. Tror hun.
Frem og tilbake er fremdeles like langt.