Wow. Det er over ett år siden sist Wonderwoman skrev et innlegg. Og hver dag er det noen inne og kikker på bloggen hennes. Fremdeles, over et år etter, er det noen som spør etter henne.
Og man skulle tro at mye har skjedd på et år, ikke sant?
Nu vel. Fjorårets sommer var ganske deilig. Wonderwoman møtte Marlboromannen sommeren igjennom, de kranglet og elsket og kranglet igjen.
Så kom høsten og med den kom panikken. Hun innrømte sitt forhold til Marlboromannen og Han ble rasende. Han kom inn til henne om natten og satte seg over sengen hennes, la en arm over brystet hennes og presset så hardt at hun fikk problemer med å puste. Han truet med å ta sitt eget liv. Han truet med å ta med seg sønnen og kjempe for at hun aldri fikk treffe han igjen. Han kunne stoppe henne i forbifarten og holde henne hardt fast inntil veggen, med en knytteneve hevet mot ansitet hennes, mens han spyttet ut hvor lite verdt hun var. Han brølte til henne så Guttungen hylte av redsel og kastet seg om halsen hennes.
Wonderwoman burde sikkert ha stått opp og slåss.
I stedet sluttet hun å møte Marlboromannen. Hun tok i mot trusler og kjeft og håpet at det ville roe seg etterhvert. At han etter en stund innså at hun ikke kom kom tilbake, uansett.
Marlboromannen på sin side lot henne mer eller mindre være i fred. Den syltynne forklaringen hun kom med på hvorfor hun ikke kunne treffe ham mer hadde han sikkert gjennomskuet, men han sa ingenting.
Han sendte henne noen kjærlige meldinger, spurte om hun hadde det bra og skrev at han savnet henne og håpet hun ville møte ham igjen snart. "Men lager det problemer for deg og Guttungen så lar du være, jeg forstår det" skrev han.
Og ved juletider var Wonderwoman tilbake i armene hans.
De snakker om å flytte sammen nå. Han har bedt henne ta med seg sønnen og flytte inn hos ham, men hun har avslått. De har snakket om egne barn. De har snakket om hvor de vil bo.
Hun har sagt at til høsten, til høsten vennen min, da skal vi begynne å leve normalt. Da skal vi ikke behøve å gjemme oss bort mer, da kan vi ha normale dager sammen, som vanlige kjærester. Og hvis det funker, vel, så flytter jeg gjerne sammen med deg. Etterhvert.
Alt er opp til Wonderwoman nå. Marlboromannen venter.
Enn så lenge...
Hjemme har hun en mann som truer med å rive livet hennes i fillebiter hvis hun velger en annen. Eller enda verre; en som er så bitter og sint at han er villig til å ødelegge for sin egen sønn dersom hun følger hjertet sitt.
Wonderwoman vet at hun ikke kan være ansvarlig for andres lykke. Så kanskje blir dette året hvor hun tar det avgjørende skrittet, hvor hun lar truslene prelle av satster alt.
"Til høsten", har hun lovt ham. Høsten nærmer seg med stortskritt.
