Wonderwoman møter Marlboromannen

Det er lørdag ettermiddag.

Wonderwoman sitter på en neste folketom kafè, ute har det begynt å snø tett.
Hun sitter med tynne votter på, holder hardt rundt kaffekoppen, forsøker å varme fingrene som fremdeles er frosne etter noen timer ute tidligere på dagen.
Noen bord bortenfor sitter to eldre damer, den yngste i 60-årene, den andre eldre. Lilla hår og store tykke briller, sannsynligvis den yngstes mor. De snakker om barnebarn og julepresanger. Wonderwoman lytter en stund til samtalen, forsøker å glemme hvorfor hun er der, forsøker å viske ut det skitne.

Ute faller mørket så smått på og Wonderwoman fikler nervøst med bilnøklene. I det mobilen ringer mister hun nøklene på gulvet og damen med det lilla håret mumler noe om "utidig ringing"… "Marlboromannen ringer" lyser displayet. I et sekund har hun lyst til å rive med seg jakke og storme ut, komme seg bort og late som om det aldri har skjedd.
Men hun tar den.

Av en eller annen grunn har de ikke ringt hverandre enda. Hun vet ikke hva hun hadde forventet men hun blir overrasket når hun hører stemmen hans.
"Hei du, jeg blir litt forsinka jeg, sitter i kø her. Går det bra eller?" Stemmen er vennlig. Munter.
Det går bra, hun venter.

Når telefonen ringer for andre gang føler hun seg langt mer avslappet. Han har parkert, men aner ikke hvor hun er å finne. Hun forter seg ut med telefonen på øret. Glemmer jakka og blir stående ute i snøværet og lyset fra et juletre. Han ser henne, men hun ser ikke han. Han ler i telefonen. Og plutselig er han der. Klemmer henne, snakker som om han møter en gammel venn.
De sitter på kaféen en stund, praten går lekende lett. Wonderwoman som hater smalltalk, som aldri fikser å snakke med totalt fremmede, føler seg fullstendig avslappet. Han forslår at de går en runde, han har vært her før, men det er mange år siden sier han. De rusler en tur i snøværet, Wonderwoman med lua godt trukket ned over ørene. Komfort foran forfenglighet, smiler hun til ham. Han samtykker og børster snøen av jakka hennes.
Tilbake på kafeén lener Wonderwoman seg godt over bordet for å komme nærmere Marlboromannen. De utveksler personlig informasjon på løpende bånd og Wonderwoman innser at fordommene hennes hadde tatt litt overtaket på forhånd. Kanskje forventet hun en stille og litt alvorlig fyr, en som åpenbart visste hvor pen han var (Wonderwoman kan ikke fordra typen). Marlboromannen er på mange måter på en annen planet enn henne, men han er langt i fra dyster. Han har gjort ting i livet som er så fjernt fra hennes liv at hun flere ganger blir sittende å måpe. Han er munter, laidback og åpen. Hun liker det.

Til slutt må de bryte opp. Han har uten å vite det parkert ved siden av hennes bil. De blir stående og smile til hverandre, blir enige om at det var hyggelig å møtes, de har hatt en koselig kveld sammen. Definitivt noe man kan tenke seg å gjenta.
Han trekker henne inntil seg og gir henne en klem, før han kysser henne. Eller kysser hun ham? Hun vet ikke, men det skjer. En, to, tre ganger.
Hun trekker seg unna og vinker lett. "Kjør forsiktig" roper hun i det hun setter seg inn i sin egen bil.

I det hun svinger ut av parkeringen drønner musikken fra høyttalerne og Wonderwoman kjenner seg ikke dirty i det hele tatt. Wonderwoman kjenner seg litt rusa. Rusa på et nytt liv!

Wonderwoman update

Wonderwoman har kjent mye på den dårlige samvittigheten ovenfor dere som trofast stikker innom bloggen hver eneste dag.. Men hun har hatt mye å tenke på, ikke nødvendigvis mye å gjøre. Hodet har vært tomt, bloggen har til tider ikke eksistert.
Dere spør hvordan det fungerer i praksis, Wonderwoman kan svare nå; det fungerer og det fungerer ikke.
Han er sykmeldt. Han er i kjelleren nå... Før eller senere begynner han å savne livet og kommer tilbake, tenker hun. Hun kan ikke bevege seg ned dit, kan ikke risikere at han følger henne opp trappen eller at han holder henne igjen der nede. I mørket. Kulden.
Selv er hun bare tom.
En gammel singel venninne synes det var fantastisk at de hadde brutt. Hun forsøker å dra henne med seg ut på byen, men Wonderwoman vil ikke. Orker ikke tanken på å møte gamle kjente, forklare seg ovenfor dem. Eller enda verre; møte andre single. Ikke at ikke Wonderwoman er som dem, hun hungrer også etter nærhet, men hun orker ikke å møte andre nødende ansikt til ansikt.
Wonderwoman har lært såpass som at å få seg en mann er omtrent som hvilken som helst annen nettshopping, forskjellen er at man ikke betaler for varen. Man surfer, ser på bilder, veier for og i mot.
Det mangler ikke på interesserte, og de er tilgjengelige til tusen.
Wonderwoman proklamerer at hun ikke er ute etter et forhold. Hun er ute etter noe uforpliktende, følelesløst. Noen som kan gi henne litt fysisk nærhet i noen timer, det er snart et halvt år siden sist hun kjente en annens kropp inntil sin.
Hun velger seg ut en blandt mange.
Marlboromannen.
Føler hun sikter litt vel høyt, men det er lov å prøve seg. Han svarer. Liker det han ser, hun lurer på om hun burde vise ham virkeligheten. Virkeligheten klokka seks om morgenen i stedet for dunkle svart hvitt bilder.
De tekster litt frem og tilbake. Han er rar, han er enkel. Han har forferdelig musikksmak, har aldri åpnet en bok, han vil bare ha sex. Og han ser ut som en filmstjerne.
Hun velger ham. Hun vet hun ikke kan falle for Marlboromannen. Det er ikke som med Goodboy, der alt stemte. Wonderwoman og Marlboromannen er ute etter det samme. Det kjennes trygt.
Likevel, Wonderwoman er en sjenert ung dame. Hun gjør ikke hva som helst med hvem som helst, derfor gjør hun spede forsøk på å bli bedre kjent med Marlboromannen. Han røpe lite. Holder kortene tett. Hun har navn, nummer, bilde, facebokprofil men det røper lite annet enn at han faktisk er singel.
Han er høflig. Flørtende. Stille. Rar.
Hun legger merke til at han legger til koblinger på msn til merkelige tider. Klokka tre, fire om natten, sover man ikke da?

De skal møtes på lørdag. En kopp kaffe har de avtalt.
Hun gruer og gleder seg. Bestemmer seg for å google ham. Leser. Kjenner uroen. Lurer på om hun skal spørre ham. Kjenner på at dette er noe hun må vite, selv om det bare er fysisk. Hun må vite for å føle seg trygg.
Marlboromannen har fortalt at han har lekt med de store gutta, at det var jobben hans i flere år, men at han ikke er så seriøs lenger. Ifølge gamle nettaviser får han ikke lov.
Wonderwoman har kontakter og muligheter til å finne ut mer gjennom jobben og bruker det for det det er verdt. Lurer på om hun leker med ilden.
Den gamle Wonderwoman er konfliktsky, pysete og redd. Den gamle Wonderwoman stritter i mot.
Den nye Wonderwoman vil bare kjenne en varmen fra noen som ikke bryr seg. Noen som kan late som de bryr seg en stakket stund, noen som gir faen i at hun reiser hjem alene og kanskje aldri lar høre fra seg igjen.

Wonderwoman tenker ikke så mye på fremtiden, derfor skriver hun ikke om den heller. Hun tenker knapt på nåtiden, hun lever i en boble, hun lever fra dag til dag.
Men det kommer...

Wonderwoman returns

Det har gått to uker siden leieboeren plutselig måtte flytte. Jobb i utlandet, sa han. Han sto på trammen og forklarte seg, forsikret henne om at han selvsagt skulle betale leien ut oppsigelsestiden, men flytte måtte han altså pronto.
Han sto på det nederste trinnet, tynnkledd og hutrende. Hun så på han, nikket og smilte oppmuntrende. "Så fantastisk". "For en mulighet" sa hun entusiastisk.
Det var mørkt ute, vinden blåste løvet fra bjørkealleen opp på trappa. Hun så hvordan han forsøkte å skyve det ned igjen på bakken med den ene skoen. Hun så på hvordan munnen hans beveget seg mens hun funderte på om det virkelig gikk an, det hun sto der og tenkte på.

I det hun lukket døren bak seg trakk hun pusten dypt. Det er nå eller aldri, tenkte hun og gikk med bestemte skritt inn til Han som satt i stua.

Han tok det ikke pent. Han tok det ikke pent i det hele tatt. Han kom opp med tusen grunner til at hun ikke kunne gjøre det, dessuten elsket han henne. Han hadde jo bare henne, visste hun ikke det? Hva skulle det bli av ham hvis hun ikke var der, hva skulle han gjøre med livet sitt da?
Han gråt. Lukket seg inne i seg selv, lenge.
Selv var hun helt kald. Ble sint av å se han så svak og hjelpesløs, hadde mest lyst til å sparke han opp og ut. Jo mer han syntes synd på seg selv, jo sintere ble hun.

Så nå har hun har flyttet. Ikke lenger enn til nabodøren, men dog. Han sover under samme tak, men ikke bak hennes dør.
Hun har ennå ikke fortalt det til familien, ei heller venner. Det går opp for henne at det er sjelden de har besøk, og hun undrer seg over hvordan hun skal si det den dagen det står noen på døren.
Kanskje de ikke er så gode skuespillere som hun har trodd, kanskje de ikke vil bli det minste sjokkerte?
Eller kommer de til å fortelle henne at det er en dårlig idè? Kommer de til å bebreide henne?

Det er fremdeles ganske tomt i hennes leilighet. Lukter litt fremmed gjør det også..
Hun vet ikke hvor lenge hun blir, men inntil videre kjennes det trygt og faktisk også fritt her.

Inntil videre. Wonderwoman har tatt første skritt, selv om hun ikke akkurat har langet ut. Wonderwoman er fornøyd med seg selv. Inntil videre...

Superheltinner

Wonderwoman er som navnet tilsier en superheltinne. I godt selskap med andre hardtslående kvinner som Batgirl, Maiden Justice og Catwoman. En superheltinne er en dame med tæl, superkrefter og uendelig stort mot.

Dessverre er det slik at selv superheltinner får seg et og annet slag. Superheltinner sågar dør, i motsetning til sine mannlige kolleager som alltid lever evig.

Wonderwoman er ikke død, til tross for at det har vært dødt på bloggen en god stund. Men hun har fått seg et aldri så lite slag i magen. Og hun har hatt vondt for å reise seg.

Superhelter og superheltinner er opptatt av å skjule sin identitet, så også Wonderwoman. "For egen og andres sikkerhet". Derfor ønsker hun ikke å fortelle så mye, i det hun er redd for å røpe seg for eventuelle kjente.

Wonderwoman har ligget nede en stund nå. Hun har klamret seg til Han. Når alt annet raste sammen sto han der, slik hun visste han kom til å gjøre. Han trakk henne opp igjen, børstet støvet av klærne hennes, holdt henne fast og tok hånd om henne slik at hun ikke falt igjen.

Det kjennes merkelig.

I det hun trodde hun greide seg uten ham skjer det noe som gjør at hun trenger han mer enn noen gang.
Ikke som en kjæreste, men som en god venn. En som kjenner henne bedre enn noen.

En sniktitt i innboksen hennes - Del 2

Vil bare si at jeg har gått rundt og fantasert om deg i hele dag.
Drømt om å ha den nakne kroppen din tett mot min.
Kjenne brystene dine bli klemt mot brystkassen min, og føttene våre flettet sammen mens vi kysser mykt og ømt.
La fingrene mine følge hver kurve på kroppen din, og bite deg forsiktig i øreflipper og brystvorter.
Holde rundt hverandre og glemme tid og sted. Bare tenke på hverandre der og da.
Bare la kroppene og lysten leve sitt eget liv, og nyte hvert sekund.

Går og legger meg nå, og skal ihvertfall nyte hvert sekund av drømmene jeg kommer til å drømme om deg.
Nattaklem fra meg til den mest fasinerende og spennende jenta jeg har pratet med på lenge.

Nå var hun jo ikke det, ikke i virkeligheten. Det visste hun ikke da. Hun svarte kort:

Kjenner mer og mer på at dette er noe jeg kan tenke meg å få oppleve
sammen med deg. Og jeg fantaserer hvert ledige øyeblikk jeg har..

Han bekrefter at hun ikke er alene om det;

Jeg også......både dag og natt, faktisk.
Drømmer om det på nettene og tenker på det hele dagen.
Når jeg tenker på arbeid kjenner jeg at jeg savner å tenke på det......
Lå og tenkte på dette her med oss før jeg sovnet igår kveld. Skjønner egentlig ikke hva som har skjedd, men vet at dette har gjort meg glad, fornøyd og full av gode følelser.

Litt merkelig måte å finne hverandre på, men hva gjør vel det.
Om jeg hadde funnet deg under ett tre i en park eller på en flott resturant spiller ingen rolle. Du er ei flott jente som jeg hadde likt uansett hvor jeg fant deg.
Du gjør noe rart med følelsene mine. Kjennes ut som det er kullsyre i blodet mitt for tiden.


Savner deg alltid når jeg ikke får skrive med deg. Hvordan skal det bli når jeg har truffet deg og må reise hjem??!!!
(som alle vet gikk det veldig fint)
 
Og sånn holdt de på. En stund.
Det virker lenge siden, litt som en annen tid, selv om det er et knapt halvår siden det ble skrevet.

Wonderwoman lovet dere enda en sniktitt i innboksen hennes men har visst latt det gå i glemmeboka.
I dag fikk dere det.
Det grove får hun kanskje utelate, i alle fall enn så lenge. Wonderwoman føler seg særdeles lite dirty for tiden..

Å drive en bedrift

Det er på mange måter lett å leve i et forhold uten kjærlighet. Så lenge man ikke tenker på hva man går glipp av går det faktisk lekende lett.
Familien fungerer som en hvilket som helst bedrift, og man må ikke nødvendigvis være spesielt glad i kollegaen for å få arbeidsdagen til å gå bra. Det holder at man sambarbeider godt, at man er enig om de avgjørelser som tas.
Det faktum at man ikke nærer noe behov for å være sammen med kollegaen mer enn nødvendig gjør jo også at man slipper konfrontasjoner dersom den ene sjelden er tilstede på kontoret…

Ikke at Wonderwoman synes hun lever det ideelle liv for tiden, men hvis man først skal forsøke å ha et positivt syn på livet så velger hun å være glad for at de samarbeider bra. Glad for at de kan pakke sekken og dra på tur i skogen med Guttungen, sammen. Glad for at de kan ligge på gulvet og spille Memory med sønnen, sammen.

Selvsagt skulle hun ønske at han som kom inn døra hver ettermiddag var en hun hadde savnet, en hun gledet seg til å treffe. Selvsagt skulle hun ønske at hun bodde i lag med en hun gledet seg til å krype inntil om kvelden, en hun elsket å våkne ved siden av.
Sånn er det ikke. Ikke nå. Og hun kan ikke tenke for mye på det.
Noen ganger forsvinner Han inn i en annen verden, noen andres verden. Noen ganger lukker han andres dør bak seg, sover under en annens dyne.

"Det er ikke meg. Det er en drømmeverden" sa Han en gang.
Som om det skulle forklare noe som helst, tenkte hun da.

Hun forstår mer nå. Det hender hun er der selv. Bak sin egen dør, men et annet sted, en gang i fremtiden. I en drømmeverden.

Wonderwoman i tvil

Lite, gammelt, hvitmalt og med glassveranda. Røde pelargoniaer i vinduet, innrammet av hvite blondegardiner. Dette var barndommens drømmehjem.
Hver gang hun kjørte forbi som barn stirret hun lengselsfullt opp mot det vesle gamle huset. Ikke fordi det var nytt, stort eller flott, for det var det ikke, tvert i mot. Det var ett eller annet magisk ved hele huset og plassen rundt, noe hun aldri har greid å sette fingeren på.

Malingen flasser av. Vinduer og tak er klare for utskiftning og inne ser det ut som det har gjort de siste 40 år. Men utsikten er ubetalelig.

Nå ligger det ute for salg. Prisen er overkommelig og huset er slett ikke ubeboelig sånn det står.
Wonderwoman slår umiddelbart tanken fra seg.
Ikke nå, jeg må vente, tenker hun. Dessuten er det utenkelig å flytte milevis fra Han med tanke på Guttungen.
Likevel, når Wonderwoman lukker øynene ser hun både huset og prisantydning for seg.

Så hva gjør hun?
Hun går i tenkeboksen.

Wonderwoman prøver noe nytt

Hun lever litt på siden av seg selv om dagen.
Sammen med Han har hun jobbet med et evighetsprosjekt som endelig begynner å bære frukter, et evighetsprosjekt som ser ut til å få en ende likevel. Som to gode kollegaer feirer de suksessen og roser hverandre opp i skyene. De har det travelt nå, glemmer hverandre og samlivet oppi det hele. Det kjennes helt ok. Wonderwoman liker å jobbe med Han. Jobbe, ja.

På jobben, den egentlige jobben, kjenner hun seg også roligere om dagen. Hun jobber iherdig på kontoret, men forsøker å delta i det sosiale, i alle fall mer enn hun pleier. Alle som jobber med henne hver dag vet at hun helst bare vil snakke jobb, at hun blir stresset av å henge ute i høstsola når hun vet at papirene på kontoret hoper seg opp, vet at telefonen ringer og mailene strømmer på. Hun forandrer seg gradvis. Hun er mykere i kantene nå, smiler mer og tar seg selv i å fleipe på morgenmøtet, noe sjefen med glimt i øyet kommenterer som "urovekkende".

Hver kveld tar hun seg tid til treningen og den gjør henne merkbart og synlig sterkere. Kanskje er det treningen som hjelper henne med humøret også. Hjelper å gjøre henne roligere, mer laidback.. Hun vet ikke. Vet bare at det gjør henne godt.
Og livet er fint å leve, særlig når man har en stor kopp kaffe på pulten, høstsola varmer gjennom ruta på kontoret og musikken strømmer fra høyttalerne.
Enjoy

Wonderwomans favorittsang

En ekte kjærlighetserklæring

Wonderwoman har forsøkt å fokusere på alt som er godt nå, og det fungerer fint. Å grave seg ned i alt som er kjipt gjør ingen noe godt. Ikke henne selv, ikke samboeren, ikke sønnen.
Nå har hun hatt en fantastisk fin helg sammen med en fantastisk fin sønn.
Store smil og varme kyss har det blitt mange av, han deler gladelig ut begge deler.
Når hun følger han til barnehagen mandag morgen holder han hånden hennes hardt. "Du må holde meg, mamma. Det kjører mange biler her" sier han alvorlig. Det er ikke en bil i sikte. Hun klemmer hånden hans forsiktig. "Mamma passer på deg", svarer hun rolig. "Mamma passer jo alltid på deg".
Han stopper og ser opp på henne. To store blå øyne lyser under skyggeluen. "Pappa også" sier han. "Ja, pappa også", svarer Wonderwoman.
"Men pappa er ikke her nå" sier han undrende. "Mammaer og pappaer passer alltid på likevel, sier hun. "Selv når vi ikke er der". Han nikker, fornøyd med svaret. Wonderwoman skulle bare ønske at det var sant. At hun alltid kunne passe på ham, også når hun ikke er der.
Da hun skal til å gå fra ham i barnehagen, roper han på henne. "En kos til, mamma". Hun gir ham det. "Mamma`n min er snill" hører hun ham si i det hun forsvinner ut døra på vei til jobb. Wonderwoman smiler for seg selv. Gleder seg til å komme hjem etter jobb, gleder seg til å komme hjem og kose, leke og tøyse med ham.

Wonderwoman kan ikke klage. Hun har verdens fineste gutt, frisk er han også. I perioder glemmer hun å være takknemlig for alt hun har. I perioder trenger hun å bli minnet på hvor heldig hun er.
Da er det fint å ha en liten gutt som ene og alene representerer alt som er godt her i verden. Da er det lett å gjøre hver dag til en fin dag.

Åpent brev til Han

Kjære.

Husker du tilbake til den våren vi møttes?
Husker du den første kvelden, hvor kaldt det var?
Du ble med meg hjem. Vi lå ved siden av hverandre på senga og snakket hele natten.
Det var en rar opplevelse. Du var litt full. Jeg var ukomfortabel med det. Ikke redd, ikke utrygg, bare ukomfortabel.
Du forsvant hjem i grålysningen, jeg husker hvordan tåka lå tett utenfor vinduet mitt når du gikk.
Jeg sovnet med klærne på. Spent, fordi jeg hadde truffet deg. Urolig, fordi det var noe som ikke stemte. Jeg hadde deg ikke der jeg burde hatt deg.

Utover sommeren, da vi egentlig burde ha vært stormende forelsket, allerede da skurret forholdet vårt.
Jeg var forelsket, men hva var du egentlig?
En lang periode kunne vi bare treffes i helgene. Når helgen endelig kom kjørte jeg lange veier for å komme til deg. Det passet deg aldri å komme til meg, du hadde fantastisk dårlige unnskyldninger og jeg godtok de. Lenge. Jeg var ikke riktig 20 år, jeg var jo også fantastisk dum. Dum, naiv, troskyldig...
Så var jeg der hos deg i helgene. Ofte jobbet jeg hele dagen og så deg bare på kvelden.
Kompisene dine dro ut hver lørdagskveld, som regel ville de ha deg med. Og du dro.
Dere skulle på utesteder hvor jeg uansett ikke kom inn, sa du. Og det hadde du jo rett i, jeg var for ung.

Når du kom hjem ved fire fem tiden på morningen og kom under dynen min var du som regel småfull.
Jeg vet ikke hva du egentlig gjorde i denne perioden. Det spiller ingen rolle om du bare drakk og hadde det moro med gutta eller om du rotet rundt med andre jenter. Det spiller ingen rolle.
Du skulle ha ønsket å være sammen med kjæresten din.

I en periode hadde du det tøft. Jeg vet det. Jeg forstår det ikke, for jeg har aldri vært der selv, men jeg så det, hørte deg og forsøkte å ta det inn som best jeg kunne.
Du kunne ringe meg, midt på natten, fordi du trengte å snakke med meg. Som regel skulle jeg opp ved fem-tiden, men jeg lå gjerne våken og hørte på deg til morgengry. Fordi jeg var glad i deg, fordi du trengte meg.

Så ble jeg gravid.
Jeg husker ikke hvordan jeg fortalte deg det, jeg husker ikke en gang at jeg tok testen.
Du lot alt være opp til meg, presset meg ikke til å ta noe valg. Sa du ville stille opp, droppe studiene hvis det ble nødvendig.

Jeg bestemte meg ikke, rakk ikke.
Det var natt, jeg våknet av smertene og alt blodet. Jeg forsto først ikke hva som skjedde.
Jeg var så redd, og det er vel stort sett det jeg husker. Redselen og blodet. Og at jeg ringte deg.
Husker du det? Husker du hva du svarte? "Jeg vet ikke jeg…men du, nå må jeg nesten sove, jeg skal tidlig opp i morgen".
Det svarte du, ordrett.

Vi snakket aldri om det igjen.


Etter et år sammen ble vi samboere.
Ting bedret seg, du forandret deg gradvis til å bli den trygge stødige gutten jeg håpet du ville bli. Men du var fryktelig sjalu. Noen ganger irriterte jeg deg med vilje, syntes du også fortjente å føle på utryggheten jeg hadde kjent på så ofte.

Men ting roet seg. Vi ble voksne vi også.
Og vi hadde det stort sett fint, synes du ikke? Vi ble et sånt kjedelig par som satt hjemme hver helg, lagde mat sammen, så på tv sammen og gikk tur sammen.

Da du tok opp igjen studiene slo det meg ikke at du kunne bruke tiden andre steder enn på skolen. Ikke med en gang.
Jeg var så stolt av deg, fordi du hadde guts til å begynne med dette i voksen alder, stolt fordi du la ned så mye tid og arbeid i det.

Så raste alt sammen.

"Skal vi treffes i kveld?"

Du lovte på tro og ære at det var et engangstilfelle.

Siden fant jeg ut at du fortsatte med ditt. At jeg etter hvert gikk høygravid, og senere hadde født den vakre sønnen vår så ikke ut til å legge en demper på lysten din.

Da jeg begynte å jobbe igjen ble jeg fort sliten, så du ikke det? Hørte du ikke hvordan jeg ba om hjelp? Du hadde aldri tid, du måtte ta studiene alvorlig nå, sa du. Jeg var jo enig. Tenkte at det var for en periode, at det var viktig at du gjorde det bra.
Du bodde på hotell med all inclusive, heldiggrisen.

Så gikk raset igjen.

Jeg ba deg dra, kunne du ikke bare gjort det? Ikke bare ba jeg deg når jeg var sint og rasende, jeg tryglet deg faktisk når ting hadde roet seg. "Vær så snill", sa jeg.

Du er ikke bestandig så snill, vet du det?

Du sier at du er så glad i meg. Du sier det faktisk ganske ofte. Synes du ikke det er trist at du aldri får noe ordenlig svar?
Synes du ikke det er trist å bo sammen med ei jente som stivner i armene dine, ei jente som snur seg bort hvis du forsøker å kysse henne?

Jeg vet ikke hva jeg kan si eller gjøre for å få deg til å innse det, men du har aldri vært forelsket i meg. Du tror kanskje det selv, men jeg garanterer at det ikke stemmer.

Jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper du en dag får oppleve hvordan det er å møte et menneske du vil være sammen med døgnet rundt, et menneske du både vil og kan dele alt med.

Du er fri til å starte letingen når du måtte ønske, og jeg håper av hele mitt hjerte at du finner det du trenger.

Men aller først må du la meg gå, slippe meg fri. Kan du gjøre det? Vær så snill?

Wonderwoman elsker metaforer

Så hvorfor gjør hun som hun gjør da?
Hvorfor avvente, hvorfor utsette?
Hun vet at det kommer til å skje før eller senere. Hun vet at det ikke blir "bedre" om et år, hun tviler på at det blir verre.
Noen vil kanskje si at hun kaster bort tiden, kaster bort et år av sitt eget liv ved å sitte slik på gjerdet.
Mens hun sitter der og dingler med bena ser hun at gresset er grønnere på den andre siden. Hun ser at der kan hun gå barbeint i duggvått gress og plukke blomster.
På hennes side av gjerdet er det ganske dødt, mer eller mindre asfalt. Det er trygt å trå barbeint på asfalten. Det hender hun brenner seg i sommersola, men det skjuler seg i det minste ikke mange overraskelsene. Hun vet hva hun tråkker på, her finnes det ingenting hun ikke kjenner godt til fra før av.

På den andre siden, den grønne siden, er det stort sett uoppdaget land. Her kan man løpe barbeint på mykt grønt gress, her kan man plukke og spise seg mett på saftige bær eller bare sitte rolig og beundre de vakre blomstene.
Ulempen er at det skjuler seg så mangt under gresset som man ikke ser med det blotte øyet.
Man kan være uheldig og tråkke på en tistel eller et brennesle, men smertene er ubetydelige og de går fort over. De vakre blomstene kan være fine å se på men dersom man plukker en kan man bli skuffet over den vonde lukten. Store røde bær som ser himmelsk gode ut kan vise seg å ha en bitter smak, noen ganger er de dertil giftige og skaper sykdom og elendighet i lagt tid etter inntak.

Livet på asfalt og livet i den grønne friheten kan neppe sammenlignes. Noen ganger hopper hun ned på den grønne siden, bare for å kjenne hvordan det er. Hun har luktet på en og annen blomst, uten å plukke. Hun har til og med spist et bær. Ikke uspiselig, ikke giftig, men det var ikke direkte helsebringende heller.

Det er skummelt å utforske nytt land. Det er risikabelt, man kan komme til å bli både brent og forgiftet.
Wonderwoman er redd for å miste seg selv i gledesrusen over å være fri og det har hun ikke råd til.
Hun blir sittende på gjerdet, så får andre mene hva de vil om det. Kanskje er hun bare feig?

En sniktitt i innboksen hennes - Del 1

Hun opplever en form for tilfredsstillelse når hun trener. En slags syk tilfredsstillelse. Hun løper som om hun rømmer fra noe, og smertene som uunngåelig oppstår, gjør henne nesten lykkelig. Hun er sur hver gang hun ikke kommer seg ut og hun gleder seg hele dagen til kvelden kommer, for da skal hun ut og løpe. Mens hun løper får tankene vandre fritt. Som regel kretser de rundt det som kommer, heller enn det som har vært. Det kan virke som om jo mer hun løper jo lenger unna kommer hun fortiden.

Hun lurer på om affæren med Goodboy var en drøm. Det er så uvirkelig alt sammen. Når hun sjekker mailen kommer det tilbake til henne. Når hun leser den er hun tilbake til våren med en gang. Hun leser den med et smil om munnen. Leser fra den dagen hun forsto at hun ikke kom utenom å møte ham. I en spøkefull samtale om jobb skriver han at han trenger en assistent hjemme. De snakker frem og tilbake om arbeidsoppgaver, lønn (luft og kjærlighet) og hva slags sjef han eventuelt vil være dersom hun er villig til å ta jobben. Etterhvert velger hun å fortelle at assistenten kommer med 'bagasje', en bagasje som muligens hindrer arbeidskapasiteten hennes en smule.
Bagasjen er fyllt to år og kommer alltid først i livet hennes. Hun forsikrer han dog om at bagasjen er lett å bestikke, en pakke Gomp (13 kroner for 3 pakker) gjør susen.

Hun er på butikken når hun leser svaret hans. Bagasjen er garantert ingen problem, skriver han. Dessuten har bedriften egen post i budsjettet for Gomp og andre bestikkelser. Det er ikke godt å si hvorfor, men omtrent akkurat der hadde han henne. Omtrent akkurat da fanget han henne.

Mer trøbbel

Wonderwoman har trøbbel med kommentarfeltet igjen, hun mener ikke å være hverken treg eller overlegen. Svar kommer, om noen skulle være interessert..

Wonderwoman tør ikke hoppe

Hun ligger tett oppunder vannskorpen. Som en fisk ligger hun der og vaker. Betrakter verden over vannet. Har lyst til å ta sats og hoppe. Tør ikke. Hun føler seg hjemme i vannet. Det er trygt. Noen ganger kjølig og ensomt men hun er i det minste kjent her. Hun vet hva hun skal passe seg for. Hun vet hvordan hun skal holde varmen. På overflaten er det ikke sikkert hun overlever så lenge. Er hun sterk nok til å stå alene, er hun sterk nok til å ikke la seg dra ned på dypet igjen? Hun har delvis forstått besettelsen hans nå. Hun har skjønt at man kan bli hekta på bekreftelse fra andre. Hun tar seg selv i å flørte på butikken, på jobb, på biblioteket. Hun sender en stakkar et langt flørtende blikk bare for å se om hun får reaksjonen hun ønsker seg. Hun griper den samme boka samtidig med en annen bare for å streife hånden hans. Det er deilig å få det bekreftet. Det gir henne en slags rus hver gang noen besvarer flørten hennes. Når hun kommer hjem skammer hun seg. Når hun kommer hjem forsøker hun å late som om det ikke har skjedd. Hun vet hva det betyr, det faktum at hun søker en form for bekreftelse hos alle og enhver. Det betyr at hun ikke er klar for overflaten. Det betyr at hun bør ligge og duppe under overflaten en stund til. Hopper hun nå er hun et lett bytte. Hopper hun nå vil hun bli fanget. Hun vil sluke agnet rått, nettopp fordi hun er så utsultet. Utsultet på kjærlighet og nærhet. Samtidig rusler de sammen, Wonderwoman, guttungen og Han. De drar på lekeplassen, i svømmehallen og på sopptur i skogen. De skravler, tuller og ler. Hun lurer på om de rundt henne aner noe. Om de ser hvordan hun lengter etter å hoppe til overflaten, kjenne frisk luft og sola varme. Bare ikke ennå, tenker hun. Hun må finne seg selv først. Finne seg selv før noen finner henne.

Wonderwomans blåmandag

Hun har ikke stort å komme med nå. Hun føler seg litt nede, litt overvunnet, litt resignert.
Det går i bølgedaler.
Hun skulle ønske hun kunne lukke øynene for alt som plager henne, gå tilbake til det livet hun hadde før hun begynte å drømme om en annen fremtid.
Gå tilbake til livet slik det var.
Det man ikke vet har man jo ikke vondt av, og hun hadde det fint når hun ikke visste. Ikke fantastisk, ikke flott, men hun hadde det fint.
Dessverre har drømmen om fremtiden festet seg godt i henne nå. Hun ser den for seg hver gang hun lukker øynene.
Noen ganger er den fin. Andre ganger ikke. Uansett; den er der, hele tiden. Og hun makter ikke vende tilbake til livet slik det var.

En kollega sier at Wonderwoman stråler om dagen. Spør leende om hun er gravid. De spøker litt rundt det og Wonderwoman forstår at komplimenter ikke stikker så dypt. Er det noe hun ikke gjør for tiden så er det å stråle. Hun ser det selv, i speilet på badet før hun drar på jobb, i speilet i entreen når hun kommer hjem; hun er så sliten. Forsøker å skjule det med sminke, pene klær og stæsj, men synes ikke det nytter.

Wonderwoman er sliten. Sliten av å smile, sliten av å sprudle, sliten av å dekke over.
Hun merker at hun gjør det ovenfor Han også. Smiler innbitt, later som om hun har det så bra.
Han snakker om fremtiden, snakker om planer de en gang hadde. Snakker om dem som om de faktisk skal realiseres.
Hun orker ikke si i mot han. Hun svarer "mhmm", svarer med et skuldertrekk, svarer svevende. Orker ikke mer akkurat nå.
Må samle tankene, men de vandrer som oftest.

Hun finner trøst i musikken, samtidig er det musikken som får henne til å dagdrømme som mest. Musikken som får henne til å lengte bort enda mer enn hun allerede gjør. Wonderwoman må bruke litt tid på å finne ut hva hun vil med livet sitt. Finne ut litt mer enn bare at hun vil være alene.

Wonderwoman må finne seg selv.

Good girl gone bad

Det hender hun kjører forbi hotellet.
Der ser hun jenta som står utenfor i natten. Det står en gutt fremfor henne, han klemmer henne inntil seg og holder henne hardt. Smiler til henne, kysser henne varsomt. De har vært ute og spist middag og nå skal de inn på hotellrommet. Begge vet hva som skal skje.
Hun har lyst til å spørre han hvorfor han gjør det, hvorfor han kysser henne, hvorfor han holder rundt henne. Men hun sier ingenting. Vil ikke ødelegge noe, hvis det i det hele tatt finnes noe å ødelegge. Hun trenger den nærheten som venter henne i natt. Hun trenger å kjenne varmen fra en annens kropp. Hun bryr seg ikke om at det ikke er ekte. Ikke akkurat nå. Akkurat nå trenger hun bare en som later som. En som kan late som om han bryr seg om henne, en som kan late som om han er glad i henne.

Det hender hun kjenner myk hud over seg, bløte lepper som kysser henne, på munnen, halsen, på brystene.
En hånd som varsomt stryker henne over håret, mens en annen hånd sakte og prøvende beveger seg oppover låret.
Det hender hun kjenner lukten av ham, lukten en fremmed egentlig. Lukten av hotellrom og redsel. Sin egen redsel. Samtidig føler hun seg trygg. Trygg på han, men hun er redd likevel. Redd fordi hun ikke kjenner denne jenta. Hun kjenner ikke seg selv.

-Kødder du med meg nå? hvisker hun. Han stopper opp, hun merker at han ser på henne men hun vil ikke møte blikket hans.
Hun har sagt det til ham på forhånd, flere ganger. Vær så snill, ikke kødd med meg. Du kan sannsynligvis lure meg med på hva som helst, men jeg ber deg, snille deg, ikke gjør det. Det siste jeg trenger er flere som lyver og lurer meg. Han har lovet å ikke gjøre det. Han skal være ærlig. Sex uten følelser gir ham så lite likevel har han sagt.

-Nei, svarer han. -Tror du det? Han høres oppriktig forbauset ut.
-Nei, hvisker hun, nesten spørrende.
Stemmen inni henne sier noe annet, og den hvisker ikke. Ikke er den spørrende heller. Ja, sier den. Høyt, klart og tydelig.
Hun kjenner fingrene hans som lirker seg rundt trusekanten hennes, lukker øynene når han drar den forsiktig av henne, gisper i det hun kjenner tungen hans møte huden hennes.

Hun ser på de to som ligger på hotellsenga.
Hun ser på seg selv utenfra. Det er ikke meg, tenker hun. Dette er virkelig ikke meg, denne jenta er ikke en gang en del av meg, jeg ville aldri gjøre noe sånt, det kunne jeg ikke leve med.

Men det er henne. Og jenta hun ikke vil vedkjenne seg blir en større del av henne for hver dag som går.
Dessuten har hun allerede gjort det. Og det går visst fint an å leve med det.

Dumme Wonderwoman

Det dummeste Wonderwoman har gjort var å gi slipp på vennene sine.
Han hadde flust av gode venner, en stor gjeng som hadde vært sammen siden barneskolen.
De var mye mer sammensveiset enn vennene hennes, det skal de ha. Hyggelige var de også. Hyggelige, morsomme, fine mennesker som hun etterhvert ble veldig glad i.
Men, de har èn feil, de er egentlig ikke hennes venner. De vil alltid tilhøre han.

Hun vet at hun mister dem alle den dagen hun drar. Hun vet at ingen vil si et vondt ord til henne, men de kommer ikke til å ringe henne mer. De kommer ikke til å invitere henne over på kaffe, de kommer aldri til å be henne med på kino eller lunj.
Når hun går fra Han går hun også fra dem. Når hun går fra Han mister hun både vennene og familien hans.

Hun kan velge å fortelle alle hvorfor hun går. Hun kan forsøke å kjøpe seg litt sympati og forståelse. Eller hun kan være jenta som forlater mannen sin uten grunn, uten noen forklaring. Gudene skal vite at Han aldri kommer til å gi de noen.
Men hun kommer ikke til å gjøre det.
Kommer aldri til å utlevere han, utlevere forholdet og samlivet deres på den måten. Dessuten, skulle hun først være ærlig måtte hun jo fortelle om sine egne svin på skogen, og det frister sant og si ikke noe særlig.

Nei, nå kan hun angre seg, Wonderwoman, for at hun lot vennene sine seile sin egen sjø den gangen.
Og angrer gjør hun, hver eneste dag.

Ti år tilbake i tid

Hun husker lukten av sommer, nyslått gress og øl. De sitter rundt et stort bord i hagen, hele gjengen. Hun kjenner ikke så mange andre enn Han, føler seg usikker og forholder seg ganske taus. Han svirrer rundt, reiser seg stadig opp for å hente mer å drikke eller gjøre ablegøyer. De har ikke vært sammen så lenge, hun føler ikke at hun kjenner ham så godt enda. Noen heftige krangler har de rukket å ha, men se på han da!! Han er jo så skjønn!

Hun husker den kvalmende følelsen i magen. Følelsen av at han overser henne, gjør narr av henne. Hun blåser det vekk, hun er vel ikke så svak at hun må ha ham ved sin side hele kvelden. Hun må jo greie å ta vare på seg selv, og hun må tåle en spøk. De er jo på fest for pokker.

Hun husker varmen fra de stinne lokalene, lukten av sigarettrøyk og alkohol. Kjenner hvordan svett bar hud klistrer seg fast mot hennes i det folk presser seg forbi. Hun går sidelengs for å komme seg frem. Speider etter ham på dansegulvet. Kjenner mer på den kvalme følelsen av at hun egentlig er her alene.

Hun husker ansiktet hennes. Innrammet av store brune krøller. Uttrykket i de brune øynene hennes da han spør om hun vil være med ham hjem i natt.
Krølledamen ser fra henne til ham. Selv ser hun bort, later som om hun ser noen kjente lenger bort i lokalet og smiler. Ut i løse luften.
-Er dere sammen? spør Krølledamen anstrengt.

-Nei, sier han. Nei.

Hun har snudd seg helt bort nå, er altfor opptatt med å speide etter kjente på dansegulvet, altfor opptatt av å stikke hodet ned i ølen sin. Plutselig står Krølledamen foran henne. "Er du sammen med han der? I så fall..." sier hun og himler med øynene før hun forsvinner.

Hun husker hvordan hun gikk målløst gjennom folkemengden, hvordan hun skubbet borti svette våte kropper uten å egentlig se hvor hun gikk fordi øynene hennes svømte over av tårer.
Hun begynte å lete desperat etter et kjent vennlig fjes som kunne ta henne trygt hjem, men hun har ingen kjente i denne byen. Og hun er langt hjemmefra. Det er håpløst.

Hun husker at hun er så glad for at de skal dra, husker lettelsen i det hun synker ned i setet på taxien. De er mange, så de kjører minibuss. Han sitter i setet ved siden av henne, hun sitter ved vinduet, vendt fra ham. Stirrer taust ut i den mørke natta.

Hun husker den flørtende latteren hennes og antrekket hennes som knapt skjuler noe. Hvordan hun lener seg over setet og legger en arm rundt halsen hans. Lukten av parfyme, lyden av klirrende armbånd.

Hun husker ikke hva som blir sagt nå, hun husker bare suset fra alle de fulle menneskene i bussen, hun husker en forferdelig hodepine og følelsen av at hun savner broren sin. Det er det hun tenker på. Hun hører noe som får henne til å krympe seg, men hun kan ikke huske hva det er.
Så kommer det noe som skal redde henne. "Nå får det faen meg være nok".
Han er den stilleste gutten i gjengen. Han er alvorlig og hun kjenner han ikke noe særlig. Han mumler noe mer, noe hun ikke hører. Ved siden av seg i setet synker Han sammen. Det blir stille på bussen en liten stund, før alle er på topp igjen. Men Han sitter stille. Forsøker å snakke med henne men hun svarer ikke, snur seg enda mer bort.
Vel hjemme legger hun seg mens han sitter ute. Hun hører at han kaster opp. Ett eller annet sted inne i søvnen kommer han og legger seg ned ved siden av henne.
Det tar lang tid før hun sovner igjen.
I morgen drar hun hjem, tenker hun. I morgen er det slutt.

Wonderwoman på en stille onsdag

Wonderwoman ligger i sengen med en liten god gutt. Hun har to lubne armer om halsen, to trette blå øyne som stirrer på henne.
Hun stryker ham varsomt over den myke ryggen. Kiler ham lett under de bløte føttene. Han skal egentlig sove, men han spør henne stadig om noe. Hun burde sikkert være streng, si at han må sovne alene nå, være stor gutt. Hun får seg ikke til det. Vil at han skal være liten så lenge som mulig.

 I døra står plutselig Han.
Lurer på hvorfor de bruker så lang tid, forteller henne at andres barn på samme alder legger seg alene og sover i egen seng hele natta. Wonderwoman svarer ikke. Trekker Guttungen tettere inntil seg, kysser ham på pannen. Han som står i døra sukker. Forsvinner ut.
I kjelleren står flytteesker flatpakket bak noen hyller. I kjøkkenskapet står uåpnede pakker med kjøkkenutstyr. Hun har gjort noen små forberedelser.
Hun tenker at jo mer hun har pakket jo lettere flyr hun. Ikke på vinger, de har han brukket for lenge siden. Men det stopper ikke en ekte Wonderwoman. Hun flyr lett videre. På kosteskaft!

Wonderwoman prøver og feiler

Wonderwoman trakk i treningstøy i går. Hun har flere ganger bannet på at aldri om noen noensinne skulle se  henne  iført joggebukse, men så har det altså skjedd. Det var deilig å komme seg ut og gjøre noe som virkelig plaget kroppen. Med god musikk på øret fikk hun faktisk både guts og tæl, men dagen i dag er grusom. Det verker i både armer og ben, til tross for at hun fra skoledagene husket at hun måtte tøye godt ut. Følte seg kanskje som en idiot der hun sto svett og rød utenfor huset og gjorde øvelser hun ikke hadde gjort på mange år, men pytt pytt. Har Wonderwoman satt seg et mål så når hun det.

Hun er i det hele tatt ganske glad i dag, Wonderwoman. På jobben har hun fått servert en umulig oppgave hun ikke skjønner bæret av, en sak milevis unna hennes fagfelt, men den gjør henne både stolt, glad og redd på en gang. Stolt og glad fordi noen tror hun er kompetent til å løse den, redd fordi hun ikke vet om hun greier det.
Samtidig har Wonderwoman bestemt seg for å ikke være så redd for å gjøre ting feil lenger. Hva så om man gjør en og annen feil, spiller det noen rolle så lenge man har prøvd, så lenge man har gitt det sitt beste forsøk?

Wonderwoman tror hun har lært

For en gangs skyld har hun tatt jobben med hjem. Hun har nok å gjøre for hele kvelden, i tillegg skal hun ut og jogge. Bare det blir tid. Herregud for et press hun har lagt på seg selv. Hun skjønner at hun har lagt lista høyt. Men er hun opptatt slipper hun å tenke. Det er deilig å la tankene holde seg til ufarlige ting. Ufarlige ting som mat, trening og jobb.

Samtidig sitter Han foran tv'n. Det er lenge siden han gjorde noe annet nå. Det er lenge siden han 'jobbet overtid', lenge siden han satt på dataen og 'jobbet' til langt på natt.
Wonderwoman har nesten lyst til å be han komme seg opp og gjøre det han pleier. Komme seg på nett igjen, gjenopprette kontakten med de han helt sikkert savner.

Det er ingen vits å forsøke å forandre seg for min del, tenker hun. Forstår han ikke at de er ferdige? Kjenner han ikke hvordan hun krymper seg når han tar på henne, hvordan hun stivner til i det han legger seg inntil henne om natten? Ser han ikke vemmelsen i øynene hennes når han forsøker å være god mot henne?

Wonderwoman vet ikke hva fremtiden bringer, men en ting er sikkert; hun skal skape den selv. Alene! Aldri mer kaste seg ut i armene på en annen og tro at han er den eneste som kan redde henne fra å drukne. Hun har da vel for faen lært seg å svømme selv!

Wonderwoman tipser mannlige sexchattere

Wonderwoman innser at det var flaks, råflaks, at hun støtte på Goodboy den gangen. Tilbake i gamet er hun bare uheldig og har allerede gått lei. Det virker ikke som om det finnes noen som faktisk kan skrive, som kan bekrive og skildre noe på en levende måte. Og greier de det måtelig så er de masete og sender bilder av seg selv som gjør at hun absolutt ikke greier å fortsette kontakten. Noen sender også svært lite passende bilder som gjør Wonderwoman mer kvalm enn kåt!
Wonderwoman ønsker å opplyse alle menn om følgende: Det finnes ikke den kvinne i verden som blir kåt av å se et bilde av en fremmed manns penis! Det er heller ikke særlig smart å insistere på å sende bilder av seg selv dersom man likevel bare skal ha kontakt over nett og man forstår, eller må ha forstått at man ser ut som stryk. Da er det mye bedre å overlate alt til fantasien. En par ting til Wonderwoman ønsker å opplyse alle mannlige sexchattere om: Man sender ikke mail med fullt navn og bilde før man har en viss idè om hvem man snakker med. Tenk om du sender det til tanta di? Eller kona? Og til slutt, man pøser ikke ut informasjon om alle sine små nydelige barn. Joda, Wonderwoman vet at man kan være en god forelder og likevel ha et sexliv, men det siste hun vil tenke på i en sådan stund er søte små uskyldsrene barn. Man trenger ikke lyve, men man kan ganske enkelt unnlate å nevne dem.

Wonderwoman tar kontrollen

Wonderwoman  er tilbake på jobb. Har fått på seg "uniformen" som hun kaller den. Hun er saklig og alvorlig på møte med sjefen. Hun suser gjennom gangene på høye hæler og håret flagrende. Her er hun ikke mamma, her er hun ikke samboer, her er hun ingen blogger. Her er hun faktisk Wonderwoman. Dama som greier av det meste. Det kjennes ganske deilig å være tilbake.
Det ble tre lange ferieuker i lag med Han. Det kan bli fint å bare ha noen få timer sammen på kveldene, i tillegg til helgene selvsagt. Disse timene vies helt andre ting enn å pleie "forholdet".
Wonderwoman har fullt fokus på Guttungen, i alle fall inntil han sover for kvelden. Og hun har flere planer. Skumle planer. I alle fall i Wonderwomans verden. Hun har kuttet ut brød og sukker. Og hun skal begynne å trene.
Vi snakker om en sjokoladejunkie av dimensjoner, et matvrak få har sett maken til. I tillegg har hun aldri trent, aldri hatt behov, aldri hatt lyst. Så begynner hun nå. This day.... Hun vet godt at det blir beinhardt. Det er hennes form for "selvskading med glimt i øyet". En utfordring. Et helvete.
Akkuat slik livet arter seg noen ganger. Men dette er noe hun kan kontrollere.

Du har ingen venner som heter Goodboy

Wonderwoman skjønner plutselig hva hun har gjort. Hun leste det ett eller annet sted her om dagen. I det hun oppdager at Goodboy har slettet henne fra vennelisten på Facebook kommer det tilbake til henne. I det teksten 'Du har ingen venner som heter Goodboy' lyser mot henne fra skjermen husker hun det. Noe med å være på vei ut av et dårlig forhold for så å kaste seg i armene på en annen, å legge alt sitt håp om fremtidig lykke i hans hender. Vær så god, ta i mot meg, gjør meg lykkelig, så og si. Stakkars menneske, tenker Wonderwoman. Hvor fikk hun ideen fra om at hun kunne gå fra et forhold til et annet? Singellivet skremmer henne kanskje, men å satse på en annen mann for at hun skal slippe å se frykten i øynene er jo rett og slett feigt. Er det noe hun ikke vil være så er det feig. Wonderwoman retter ryggen. Tenker at det var synd at han ikke fant henne verdig som en venn. Men alvorlig talt, hun greier seg fint. Hun kan ta vare på seg selv!

Wonderwomans forfatterdrøm

Da Wonderwoman var yngre hadde hun er visjon om hvordan livet skulle bli. Hvordan hun skulle bli som voksen. Allerede den gang var hun ei puggejente. Hun hadde hode for kalde fakta og alle forventet at hun ble noe deretter. Selv drømte ikke Wonderwoman så mye om å sitte foran en pc hele dagen, drømmen hennes innebar slett ingen lovparagrafer og formelle brev. Drømmen hennes innebar noe helt annet. Hun skulle bli kunstner. Helst forfatter. Hun skulle bli bohem. Hun så det for seg, hun satt på en vakker glassveranda tilhørende en gammel rødmalt hytte. Det var tidlig vår og hun satt der ute skrev på boken sin. Frøs litt, så hun hadde fingervanter på. Og et stort glass vin på bordet foran seg. Hun hadde rare flagrende gevanter, slik hun forbandt med kunstnere og bohemer.
Og selvsagt var hun verdensberømt og ufattelig rik. Når Wonderwoman drømte denne drømmen var hun kanskje 10, 12 år. Og mye har definitivt forandret seg siden den gang. Men drømmen om å skrive sitter i. Fantasien om å slippe bohemen i seg løs lever i beste velgående. I stedet går hun hver dag til jobben med paragrafene. Hun gjør det med litt mindre glede for hver dag som går. Hun kler seg som en hvilken som helst annen jente, og hun mottar den samme lønningen hver måned. Hun lever trygt og godt Wonderwoman. Innimellom skriver hun litt i all hemmelighet. Vet at hun ikke har det som skal til, kan ikke la noen andre lese det, kan ikke la noen forstå eller gjette hva som er hennes tåpelige drøm. Noen ganger skriver hun små noveller. Fullfører. Leser de for seg selv og kjenner hvor glad hun blir av å skrive.
I hemmelighet. Det er da også deilig å ha hemmeligheter, tenker Wonderwoman.

Wonderwoman lar fantasien løpe løpsk

Wonderwoman fulgte en gang i tiden med på tv-serien Ally McBeal. Det er sannsynligvis derfra hun har det.. Fantasien løper løpsk. Særlig når hun går rundt og er forbannet og sint. I dag kjørte hun opp alleén til huset og så for seg hver eneste patetiske møkkamann som har skuffet henne, hengende i hvert sitt vakre bjørketre.. Det vil si det samme som at hvert tre var opptatt.. Det dinglet en løgner i det ene, en bortskjemt kjekkas i et annet. Høyt henger de, og falske er de. Hun vet det er grotesk og sykt, og hun ønsker egentlig ingen av dem hengt. Hun ønsker dem ikke så mye vondt i det hele tatt. Litt kanskje. Kraftig diare neste gang de er på date eller voldsom tannverk neste gang de er på ferie i Langtvekkistan. Slike fantasier får henne til å smile ondskapsfullt for seg selv. De gjør henne litt gladere. Er det andre som fantaserer litt for mye innimellom?

Wonderwoman har tekniske problemer

Wonderwoman beklager på det sterkeste at hun for tiden ikke får lagt inn svar på det dere kommenterer. Hele vitsen med blogging er jo kommunikasjon så svar kommer når problemene løser seg. Senest mandag! Hjelpen er underveis!

Wonderwoman gjør det igjen

Han irriterer seg. Gamle ungdomskjærester gjør ham sjalu. De må av ulike grunner treffes en sjelden gang, da blir Han ekkel og vanskelig. Kommer med sleivete kommentarer og snakker nedlatende om hennes gamle kjærester. Han skulle bare visst, tenker hun irritert. Han skulle bare visst hvor lite disse typene interesserer henne. Tror han virkelig at hun fremdeles faller for hjembygdas gamle helter, de som fremdeles fester hver helg og aldri ser ut til å gi slipp på ungdommen? Nei, ellers takk, de kunne ikke interessert henne mindre. Men sjalusien hans gjør henne irritert. Hevngjerrig. På seg selv kjenner man andre, tenker hun bittert. Hun vet at det er tåpelig og hun vet at det ikke gjør henne så mye godt, men hun tar kontakt med en annen. Igjen. En annen ensom sjel der ute. Lar han flørte med seg, pirrer han.. Hun har ingen andre planer enn å holde flørten på nett. Ingen planer om å bli for personlig, ikke legge noen følelser i det, aldri avsløre sin identitet. Ikke som med Goodboy. Hun savner han fremdeles. Wonderwoman lurer på om han innimellom leser mailene deres slik som hun gjør. Leser og savner.. Hun lurer på hvordan det er med han, hva han har gjort i sommer.. Har lyst til å fortelle han det morsomme guttungen sa til henne i morges eller at hun gikk amok på nettbutikken og bestilte 50 cd'er. Hun har lyst til å fortelle han at hun har meldt seg som blodgiver igjen, fortelle han mer om den vesle jenta hun er planfadder for. Men han er ikke der. I stedet har hun Han. Sjalu og gretten. Og hun søker en ny. For litt spenning og avveksling fra hverdagen. Jada, Wonderwoman er fullstendig klar over hva dette gjør henne til, nemlig; Bitch Bitch Bitch!

Sommerminner

Wonderwoman gleder seg litt til ferien tar slutt nå. Ser frem til å starte hverdagen, komme seg vekk fra de lange dagene sammen med Han, komme inn i rutinene igjen. Det er deilig å ha ferie, nyte late dager med guttungen, men det blir så mye tid til å tenke. Fra sin egen barndom er det ikke ferieturene hun husker best fra sommerferien. Derimot å sykle til butikken og kjøpe nyeste Donald og en pose potetskruer. Sykle hjem og nyte det på rommet eller i hagen med et glass rød saft til. Overnatting i telt i hagen sammen med en god venninne, ferske nyinnkjøpte skoledagbøker som skulle fylles ut med søte hemmeligheter om kjekke gutter. Det er sånn hun husker sommerene fra barndommen. Varme, lange og bekymringsløse. Hva er leserenes sommerminner?

Wonderwoman ser inn i fremtiden

Det er nesten så hun gleder seg nå. Gleder seg til den dagen hun har tatt valget, den dagen hun trår over dørstokken i sitt eget hjem. Et hjem fritt for sjalusi og mistanker. Et hjem fritt for likegyldighet. Guttungens og hennes hjem. Et hjem fylt med glede og masse kjærlighet. Frihet. Wonderwoman vet det blir tøft. Hun må senke standarden. Hun innser at den har vært forholdsvis høy. Så har det også vært deres felles interesse. Han er akkurat som henne, han higer etter penger på bok, et flott hjem og frihet til å kjøpe det man ønsker seg. Hun lurer på om han vil beholde huset eller om de må selge. Hun forsøker å regne på om hun har råd til å beholde bilen. Hun blir kvalm av alt som må tas stilling til. Men hun gleder seg. Ser for seg et liv i frihet. Uten en mann. Uavhengig og sterk. Hun gir seg selv ett år. Om ett år må hun ha klart å komme seg bort. Ha tråkket over dørstokken i et hjem fylt med kjærlighet. Hennes hjem. Sannsynligvis gammelt og slitt. Med skjeve gulv og furukjøkken. Men hun har satt en vakker orkidé på kjøkkenbordet og lagt et pent teppe på de nyskurte skjeve gulvene. Det er hennes. Og det kommer til å bli perfekt.

Flere hemmeligheter?

Det er ferietid og Wonderwoman håper alle hennes lesere tilgir at aktiviteten her inne er laber for øyeblikket. Wonderwoman nyter sommeren og livet, forsøker å glemme alt som ikke er som det skal for noen korte uker. Det fungerer delvis.

Denne gangen oppfordrer hun dere til å være anonyme og fortelle om deres skitne hemmelighet (-er).
Det være seg små eller store.
Det kan da ikke bare være Wonderwoman som har biller under barken?

Hva er DIN SKITNE HEMMELIGHET?

Wonderwoman fortsetter å spørre

Wonderwoman kjenner seg bedre. Hun har ferie. Hun stresser ned. Hun spiser. Kvalmen og ubehaget hun har hatt i det siste forsvinner. Hun fortsetter å rydde og kaste. Forbereder "avreisen". Motsigende nok pusser hun opp samtidig. Det har vært planen lenge. Hun innser at hun ikke kommer seg derifra med det første. Tanken på å ikke se guttungen hver dag skremmer vettet av henne. Hun kikker bort på han, der han ligger sovende på farens bryst. Lyst hår til alle kanter, lubne armer rundt farens hals. Begge puster tungt. Begge sover.
Hun blir nok værende en stund til.
Så Wonderwoman spør sine lesere nok en gang: Når blir man egentlig klar for å "forlate" barnet sitt?
Wonderwomans svar er nemlig alltid det samme: Aldri

Wonderwoman på fest

Lørdag kveld. Wonderwoman er på fest. Svært sjelden begivenhet for Wonderwoman.
En fest med gode gamle venner noen bekjente, noen hun en gang kjente. Særlig èn spesiell. De var bestevenner, Wonderwoman og Vennen. De gikk i samme klasse i mange år, de visste alt om den andre, de fortalte hverandre alt. Så begynte de på hver sin skole og mistet helt kontakten. Wonderwoman synes det er rart å tenke på at hun en gang kjente han. At hun en gang kunne sitte tett inntil han og fortelle om kjærlighetssorger eller sitt første kyss. Han er liksom så voksen og forskjellig fra den gang, samtidig er han den samme. De kommer i snakk på tomannshånd utover kvelden. Deler minner fra 15 år tilbake. De ler, drikker og har det gøy. Han snakker om familien sin, det er så åpenbart at han er fornøyd med livet. Wonderwoman blir nesten misunnelig på alle disse lykkelige menneskene. Disse som melder seg inn i grupper på facebook a la "Vi som har verdens beste kjæreste". Herregud, skjønner de ikke hvor irriterende de er?
Men Vennen er den samme. Og han ser rett gjennom henne. Hun liker det ikke. Kjenner seg naken og avkledd. Han spør om hun trives i jobben, om hun var rastløs i mammapermisjonen. Spør om de trives i huset sitt, plassen de bor på. Så kommer det. "Er du lykkelig da?" Hun sitter ved siden av han på en trappa til terrassen, de har hver sin flaske øl i hånden. Hun sitter og ser ned på plankebordene og det tar litt tid før hun svarer. "Herregud, for et spørsmål". Hun ler det bort. Drar frem mobilen og finner frem et bilde av guttungen. Viser det smilende frem, "Se på denne da, selvsagt er jeg lykkelig". Hun stråler. Tror hun. Hun er litt full så det kan hende hun overvurderer seg selv. Han smiler til henne. "Selvfølgelig er du det. Han er veldig søt", sier han. Wonderwoman legger merke til at Vennen kaster et blikk på Han og skal til å spørre henne etter noe mer. Hun reiser seg brått. Kjenner seg svimmel og rar. Det er lenge siden hun har drukket. Hun unnskylder seg, sier hun må på do, i stedet forsvinner hun stille ut i sommernatten. Hjem. Sender en tekstmelding til Han: "Dårlig form, alt bra men gikk hjem. Døra står oppe, husk å låse etter deg."
Wonderwoman kryper til sengs alene. Det kjennes ekstra ensomt når hun er småfull.
Den som bare hadde hatt et par sterke armer som holdt rundt en, tenker hun. Hun setter ipoden på øret som vanlig. Så sovner hun.

Wonderwoman grubler

Hun ser på ham fra vinduet mens han klipper gresset. Ser på de sterke solbrune armene. Tenker tilbake på den gangen hun så han for første gang, hvor kjekk hun syntes han var.. Det er han jo forsåvidt enda, hun ser jo det, samtidig ser hun det ikke. I hennes øyne er han ikke så fantastisk pen lenger.
Han er høy, bredskuldret og blond. Virker så stødig og trygg. Skinnet bedrar, tenker Wonderwoman. Han er slett ikke så trygg. Det vil si, på noen områder er han det. På de aller fleste faktisk. Hun vet at han er til å stole på hvis hun trenger hjelp til noe. Han er en fantastisk far og vil alltid være der for sønnen sin. Han er ryddig og økonomisk...akkurat som henne. Men han bedrar henne. Noen ganger går det litt tid i mellom hver gang, men det hun kan i det minste alltid stole på at det skjer igjen. Før eller senere.
Han vil ikke snakke om det. Han lyver henne rett opp i ansiktet hver gang, benekter alt selv om hun sier at hun vet. Han benekter det helt til hun legger frem sine bevis. Da blir han stille. Trekker seg unna, holder seg for seg selv, nekter å svare henne når hun spør. Det eneste han noensinne har sagt om saken er at han ikke vet selv hvorfor han gjør det, at han vet han er dum. Han vil jo bare ha henne, han har et problem sier han. Han forsøker til og med å legge skylden på en dårlig barndom. Han trenger hennes hjelp sier han. Wonderwoman orker ikke sitte barnevakt for en voksen mann. Orker ikke være sammen med en mann som må "passes på" for å holde seg trofast.
Men når skal hun komme seg ut av det? Når skal hun ta motet til seg og pakke sakene sine og reise? Og hvor skal hun egentlig dra?
Wonderwoman har innsett at hun ikke kan sitte å vente på at livet skal begynne, for livet er nå. Samtidig husker hun noe Goodboy lærte henne, nemlig at man må forsøke å gjøre hver dag til en så fin dag som mulig. Og Wonderwoman forsøker dette, selv om hun ikke er akkurat der hun ønsker å være i livet.

Do what you can, with what you have, where you are.

Wonderwomans spørsmål til leserene: Er dere flinke til å gjøre det beste ut av hver dag, og å tenke positivt selv når det er vanskelig?

Wonderwoman goes Martha Stewart.com

Guttungen kaster seg rundt halsen hennes når hun henter han i barnehagen. Han kysser henne på begge kinn, minst to ganger på hvert, før hun får lov til å sette ham ned. De finner sekken hans, sier farvel til de som er igjen og tusler hjem,  hånd i hånd.
De er alene. Hun står ved kjøkkenbenken og lager mat, han står på en stol ved siden av henne og hjelper til. "Jeg hjelpe deg mamma" sier han bestemt og legger sin lille og alldeles nyvaskede hånd rundt en gulrot. Hun bøyer seg ned og kysser hodet hans, det lille lyse hodet. Snuser inn den himmelske duften av gutten sin.
Han ser opp på henne, gjør trutmunn tilbake før han ombestemmer seg, "Ikke kyss meg nå mamma" sier han. Hun smiler tilbake, rufser han litt i håret og åpner vinduet over benken. Hører lyden av fuglene i hagen og skogen rundt, kjenner den søte duften av peoner som vokser utenfor.
Så fint vi har det, tenker Wonderwoman. Så usannsynlig heldig jeg er som har alt jeg kan ønske meg. Hun setter Ipoden i spilleren. De danser med rare hatter på hodet mens de lager mat og dekker bordet. De kiler hverandre og er rause med klemmer og kyss.
Hun hører lyden av dekk mot grus i det bilen kjører opp allèen utenfor.
Kan et kort øyeblikk erkjenne at alt ikke er perfekt, alt er ikke rosenrødt.
Når Han kommer inn er bordet pent dekket, de har til og med tent lys i dag. Maten fra grytene på kjøkkenet sprer en god lukt i hele huset samtidig som en liten gutt legger armene om halsen på faren sin og kysser han. To ganger på hvert kinn..

Wonderwoman føler seg alene i verden

Wonderwoman sitter alene. Hun har vært alene hver kveld denne uken. Det er i grunn deilig.
Men det står røde roser på bordet. Hun hater dem. Hater røde roser. De har ingenting med kjærlighet å gjøre, for henne betyr de bare "Sorry, jeg har gjort det igjen".
Wonderwoman nettshopper, denne gangen musikk. Det havner stadig noe nytt i postkassen. Tingene blir en slags trøst i tilværelsen. Tingene fyller hulrommet, tingene gjør ensomheten litt lettere å bære. I allefall for et øyeblikk.
Det er ille å bo sammen med noen og likevel føle seg så alene, tenker hun.
Wonderwoman har et par nære venner som sikkert hadde taklet å høre sannheten, støttet henne uten å komme med moralprekner eller anbefalinger på noen måte. Men hun takler det ikke. Takler ikke sympatien, takler ikke å åpne seg slik for andre mennesker. Og den eneste hun har åpnet seg for tør hun ikke kontakte.
I stedet legger hun en ny cd i handlekurven på den ene nettsiden, bestiller en fint skjerf på en annen.

Den ene dagen er hun ovenpå, den ene dagen er hun sterk og kan greie alt.
Men vinden snur så fort og før hun vet ordet av det er hun blåst overende igjen. Ligger på bakken. Kald, forslått og alene.

Wonderwoman vingler

Det er snart ferietid. Wonderwoman vurderer mulighetene, sonderer terrenget.. De har ingen planer, det har liksom ikke vært noe fristende å legge planer sammen med Han. Innerst inne hadde hun håpet at hun var kommet så langt at de bodde fra hverandre nå. Samtidig tar hun seg i det flere ganger, særlig når hun er ute og går i hagen, hun ser opp på det flotte huset, ser for seg planene de hadde. Kommer hun til å bli her? Noen ganger er hun skråsikker på at hun er ute i løpet av et år, andre ganger lurer hun på om det er muligheter for at hun blir værende. Hun har akkurat det livet hun ønsker seg, et stille og rolig familieliv på landet. Det er tusen ting som stemmer i livet hennes og bare en ting som ikke gjør det. Han.
Hvor mange lever ikke sammen med en de ikke elsker, tenker Wonderwoman. Hvor mange finner ikke glede i livet på andre måter? Og må man være lykkelig på alle områder i livet? Kan de ikke bo sammen som gode venner, kan hun ikke lukke øynene for alt han gjør galt? For ærlig talt; hun er jo minst like ille som Han etter sitt mistak med Goodboy.
Wonderwoman står foran ferien nå, 3 uker i lag med Han. Hun ønsker seg selv lykke til.

Kjenner du henne?

Så hvem er Wonderwoman?
Har du tenkt på det?

At hun kan være søsteren din, mennesket du trodde du kjente best i verden?
Kanskje er hun venninnen din, hun du alltid kan komme til når du har det vanskelig?
Kanskje er hun kollegaen som alltid jobber stillferdig på kontoret. Hun som aldri sier så mye, hun som pliktskyldigst gjør jobben sin for så å haste hjem til familien.
Wonderwoman kan være naboen din, hun som alltid hilser blidt, hun som alltid går søndagstur med sønnen og samboeren sin. Eller svigerdatteren som kommer med blomster når familien er bedt på søndagsmiddag, hun som aldri sier et vondt ord om sønnen din?
Wonderwoman lurer alle. De skulle bare visst hvor slitsomt det er.

Wonderwoman drømmer

Wonderwoman drømmer at hun føder. Hun føder en baby med masse mørkt hår. Han er kledt i oransje kjeledress og har hjelm på hodet. Han snakker fremmed dialekt og alle spør hvorfor han har brune øyne. Wonderwoman vet ikke hva hun skal svare, ingen andre enn hun selv stusser over kjeledressen og hjelmen han kom ut med. Wonderwoman holder babyen sin tett inntil seg, beskytter han mot alle som står rundt sengen deres og spør hvorfor han ikke har blå øyne slik som moren og faren sin.

Wonderwoman begynner å gråte, menneskene rundt snakker bare høyere, til slutt står de og roper til henne. Babyen hennes sier at han vil hjem til pappa. "Pappaen din er her", hvisker hun og vugger han frem og tilbake, men han blir sinna. "Du har ikke fortalt han det, han vet ikke om meg" gråter han sårt.

Wonderwoman våkner svett. Ikke så rart kanskje, hun har nettopp født en sønn. Med hjelm.

 

Wonderwoman mistenker at noe er galt

Hun har kjent på følelsen et par dager nå. En uggen følelse av at noe er galt. Hun har kjent det før, murringen nede i magen, kvalmen som kommer når hun står opp. Ubeskyttet sex med en praktisk talt fremmed er jævlig dumt og noe tenåringer holder på med. Wonderwoman var faktisk bekymret den første tiden etter at hun hadde vært sammen med Goodboy. Men diverse sykdommer og ulumskheter var det hun tenkte på, graviditet var ikke det overhodet ikke!

Man blir ikke gravid med spiral, gjør man vel? Hun googler, joda, visst kan man bli det. Wonderwoman kjenner etter når hun går på badet, sitter trådene der de skal? Hun kjenner først ingenting, men joda, så er de der. Hun er lettet. Sannsynligvis bare nervene som spiller henne et puss. Hun har brukt spiral i over to år og ikke blitt gravid, skulle hun ha så uflaks at hun ble det den ene gangen hun lå med en annen? Det er dessuten altfor tidlig å merke graviditetstegn, ler hun av seg selv. Wonderwoman kjenner og klemmer på brystene, er de litt ømme? Nei, overhodet ikke!! Så kommer hun på at det var de ikke i forrige svangersskap heller. Men kvalm var hun. Veldig veldig kvalm. Veldig veldig tidlig.
På jobben betror en kollega at hun har følt seg dårlig og kvalm helt siden forrige ukes avslutningslunsj for en annen kollega, var det noe de spiste eller er det noe som går tro? Wonderwoman er lettet. Herregud, hun har samme symptomer som dama på 50, selvfølgelig er det bare noe som går.

Likevel, for å være på den sikre siden krysser hun fingrene for at det ikke vokser en brunøyd liten tass inne i henne, krysser tærne for at hun ikke bærer på en liten blindpassasjer fra Rogaland. Når Wonderwoman tenker seg om er det bena hun burde ha krysset. For en tre ukers tid tilbake!

Wonderwomans lykke i livet

Wonderwoman har verdens vakreste sønn. Han er mammas lykke i en liten lubben kropp. Han har store blå øyne som sin mor, er lys i luggen og har et vinnende smil. Han kysser henne i hele ansiktet når han skal legge seg, han gir henne deilige bløte kyss og legger to lubne armer om halsen hennes. "Glad i deg" sier Wonderwoman. "Glaaa i deg" parerer han med et smil. "Elsker deg" sier Wonderwoman, "Elter deg" svarer han og gir henne plutselig et vått kyss på munnen. Wonderwoman undrer seg over hvordan det blir når hun ikke får være med han hver eneste dag. Hvordan det blir den dagen han har ferie uten henne, den dagen han ikke feirer jul hos mamma... Og hun lurer på om han kommer til å bebreide henne når han blir større. Legge skylden på henne for at familien er splittet. Kommer han til å føle at noe manglet? Skal han aldri huske hvordan det var å ha en vanlig familie slik hun selv husker fra sin barndom? Wonderwoman synes det er vanskelig å tenke på fremtiden hans.

Wonderwoman forbereder seg

Wonderwoman undersøker barnehagebytte for guttungen. Hun kjøper flytteesker på tilbud og gjemmer de i kjelleren. Hun tenker på hvor rart det blir å diskutere hvem som skal ha vannkokeren, spisestuen eller diplomene guttungen har fått i barnehagen.

Wonderwoman foretrekker å stille forberedt. Hun liker ikke overraskelser. Hun må vite at ting går etter planen.

Wonderwoman trenger en venn

Hun logger seg på mailen en gang i blant. Ser at Goodboy er pålogget, drøyer en stund og ser om han sender en melding på nettprat. Venter et par minutter før hun logger seg av. Føler seg patetisk. Hun kunne trenge en venn, en som vet hvor slitsomt det er å holde fasaden ovenfor alle andre.
Wonderwoman er redd han misforstår dersom hun sier hei.
Hun vurderer å slette hele mailen, slette Goodboy fra vennelisten på facebook, slette nummeret hans på telefonen, slette bildet han sendte henne på bursdagen hennes, men får seg liksom ikke til det. Er ikke helt ferdig med han enda. Herregud så patetisk hun føler seg. Patetisk anti-wonderful Wonderwoman.
Hun vet at han kommer til å svare hvis hun skriver noe. Vet at han kommer til å svare noe høflig, vennlig, slik han er..
På torsdag reiser han ut igjen tenker hun. På jobb i Nordsjøen. Kanskje han kommer til å kjede seg så mye om kveldene at han sender henne noen ord.. Herregud, hun skulle bare fått han til å forstå at hun trenger noen å prate med. At hun ikke er ute etter å "kapre" han på noen måte.
Så her sitter hun, Wonderwoman, med laptopen i fanget og lurer på om hun noensinne kommer til å veksle noen ord med han igjen. Lurer på hva Goodboy tenker om henne. Wonderwoman konkluderer: "Billig, kjedelig og dårlig i senga".
Så kom uværet!

Wonderwoman back on track

Hun har ryddet og vasket i noen dager nå. Hun er sliten. Hun har ikke spist noe særlig de siste par ukene og det synes godt. Hun gjemmer seg under store gensere og kjøper seg noen baggy bukser. Lurer på hvordan det er mulig å gå fra str 38 til 36 på to uker. Han kommenterer midjen hennes. Familien kommenterer det også, de gir uttrykk for at de håper på kulemage i stedet for "innovermage" som søsteren kaller det. Det gjør vondt å høre at alle forventer graviditet nå. Hun er babysyk, hun hadde planlagt å få barn snart. Hadde ikke Han ødelagt alt hadde hun hatt stor mage nå.



Likevel, Wonderwoman er back on track. Hun forholder seg "normalt" til Han, de drar på utflukter sammen med guttungen, forsøker å være en familie.

Når Wonderwoman ligger i sengen og nesten har sovnet kjenner hun en arm rundt seg.

Han stryker henne varsomt over magen. Wonderwoman er med ett lys våken. Hun orker ikke krangle nå, orker ikke ta det som kommer hvis hun skyver ham fra seg.

Wonderwoman ligger med ryggen til og gråter lydløst. Hun gråter fordi han stryker på henne. Hun gråter fordi hun vet at hun har gjort det igjen. Hun har gitt Han inntrykk av at alt er bra. Han sier ingenting, gjør ingenting mer, bare ligger der og stryker henne til han sovner. Wonderwoman lirker seg forsiktig ut av armene hans og sovner helt ytterst på madrassen. Langt unna Han. Ting er tilbake til normalen.

Wonderwomans vei opp

Hun vasker. Hun ligger på alle fire på gulvet og skrubber lister, hun drar ut hundrevis av bøker fra bokhyllene og tørker støv av hver eneste en, hun sorterer, katalogiserer og kaster. Hun drikker litervis med kaffe, stikker stadig ut på terrassen for å ta en sigarett, en uvane hun hadde gitt opp for flere år siden. På dagen er hun velkledd og supereffektiv på jobb, på ettermiddagen er hun verdens mest lekne og bekymringsløse mamma. På kvelden og natten vasker hun. Spiller musikk. Røyker. Sover noen få timer før det er på`n igjen.
Wonderwoman depper ikke, dette er hennes måte å komme seg ovenpå igjen. For å komme ovenpå må hun gjennom dette. Hun har vært her før. Snart skal hun roe ned og bli seg selv igjen. Da er det andre utfordringer som venter. Nye utfordringer, nye veier å gå. Veier hun ikke har gått før. Men Wonderwoman vet at det kommer til å ordne seg til slutt. Det kommer til å gå bra.

Wonderwomans form for trøstespising

Wonderwoman har aldri forstått seg på folk som spiser når de er lei seg. Wonderwoman spiser når hun er glad og fornøyd, hun har aldri lyst på sjokolade når magen allerede er i ulage på grunn av vonde triste tanker.

Hun vet ikke hvordan ting er med faren annet enn at de ikke finner ut av det. Det holder ikke, det er i allefall ikke beroligende.

Wonderwoman trøstespiser altså ikke, men hun trøsteshopper. En litt dyrere variant altså. Hun har sett tusenlappene fly og garderoben fylle seg opp de siste dagene. Shopping i byen på kvelden og netthandel på dagen. Faktisk så mye at samvittigheten begynner å si ifra. Ikke for at Wonderwoman ikke har råd, men hun pleier ikke å bruke mye penger på seg selv. Hver gang hun drar kortet tenker hun "søren heller, dette har jeg fortjent". Når hun er hjemme og guttungen har lagt seg forsvinner Wonderwoman inn i musikkens verden. Hun pakker seg inn i nye dyre klær, hun setter ipoden på øret og lytter til musikken. Orker ikke forholde seg til virkeligheten og musikken er hennes terapi.

Wonderwoman vet at hun snart må ta grep. Hun må snart begynne å tegne seg en ny fremtid. Denne gangen skal hun være forsiktig med blyanten slik at det er lett å viske ut dersom planene endres underveis. Men hun skal i det minste begynne med en skisse.

Wonderwoman får annet å tenke på

Wonderwoman synes fremdeles det er rart å ikke ha Goodboy "for hånden", det gjør at hun må fokusere på livet slik det er der og da. Hun må forholde seg til Han som hun ikke lenger elsker, hun må forholde seg til fremtiden og planleggingen av den.

Hun hadde begynt å tegne seg et bilde av den perfekte fremtid. Nå holder hun på å viske det ut, men noen har gitt henne et dårlig viskelær. Bildet forsvinner i allefall ikke over natten.

En dag på jobben får Wonderwoman telefon fra sin mor. Faren er innlagt på sykehus og de tror det kan være noe alvorlig. Wonderwoman er ei pappajente som lenge har hatt følelsen av at noe er galt. Hun blir urolig, kvalm og nervøs. I telefonen med sin mor er hun rolig og positiv. Kontroll er stikkordet. Kontroll og selvbeherskelse er nøkkelen til alt tenker hun.

Wonderwoman jobber seg gjennom dagen i stillhet. Hun kan ikke fortelle om bekymringene til noen, da kommer hun til å begynne å gråte. En ekte Wonderwoman gråter ikke så noen ser det.

Vel hjemme må hun fortelle det til Han, de er tross alt en familie. Han kommer gjennom døren og gir guttungen en varm klem, men hun merket stemningen allerede før hun så Ham. Han hilser ikke på henne. Hun snur seg mot komfyren og fortsetter med middagen mens han skravler med guttungen. Kvelden går, han henvender seg kun til guttungen og ikke til henne. Wonderwoman vet ikke hva det er denne gangen, vanligvis ville hun være lettet over at han ikke forsøkte å få i gang en samtale men akkurat i dag skulle hun gjerne snakket med ham.

Senere ringer telefonen, det er moren som ringer med siste oppdateringer. Hvilket er "de venter på svar på prøvene, det er ingenting nytt". Ut av samtalen forstår Han at noe har skjedd.
Han spør etter en stund. Hun svarer kort og rolig. Merker den dårlige samvittigheten hans, men den har hun ikke mye til overs for. Hun har følt på den før og vet at den ikke stikker så dypt. Wonderwoman setter ipoden på øret og går til sengs. Alene. Bekymret og redd.

Wonderwoman vender hjem

Wonderwoman har kommet seg hjem men blikket flakker. Nå er hun ikke bedre enn Han. Det kjennes rart.


Hun har en dårlig følelse i magen, kikker stadig på mobilen men det tikker ikke inn noen meldinger. Hun sender til slutt en selv, noe om at det var godt å komme hjem til guttungen. Et kort svadasvar lyser mot henne en stund etterpå. Wonderwoman tar et hint, men forventer noe mer.

Hun lar det gå et døgn. Ny melding til Goodboy: "Du kunne jo bare sagt det til meg, evt sendt en melding. Det var vel bare det egentlig..." Hun mottar et beklagende svar om at han har vært ute hele dagen, at hun er deilig og flott men at noe manglet. Han er forvirret. Han er glad i henne, men han er ikke forelsket. "Enda" som han skriver. Han må tenke og "kjenne på følelsene".



Wonderwoman vet ikke helt hva hun tenker. Hun er heller ikke forelsket. Men hun kommer til å savne han, både dirtytalken, kosepraten og de vanlige tingene.

De snakkes litt på nett de to neste dagene, hun tar initiativet begge gangene. Litt lett småprat blir det, hun savner "samtalene" deres. Han skriver at de gjerne må fortsette å mailes hvis hun vil. Wonderwoman vil, hun kunne trenge en venn som allerede vet alt. Men så blir det stille.

Goodboy has left the building.

Wonderwoman møter en mann - Del 2

Plutselig står han der, i hvit jakke og med en rød bag under armen.
De gjenkjenner hverandre og smiler forsiktig, utveklser noen fraser Wonderwoman ikke er i stand til å huske i ettertid.
Det første hun legger merke til er at de er omtrent akkurat like høye, og det føles uvant for Wonderwoman som av en eller annen grunn har innbilt seg noe annet, ellers er han lik seg selv fra bildene hun har fått.
De begynner å rusle av gårde, blir enige om at de må få i seg en kopp kaffe og noe å spise. Goodboy og Wonderwoman går stille side om side, kaster stjålne blikk på hverandre og smiler sjenert. De finner et usjenert sted for en kaffe og litt prat. Det går ikke mange minuttene før hånden hennes finner hans over bordet. De sier ikke stort der de sitter og ser på hverandre, stryker hverandres hender og smiler. Goodboy stryker en finger over kinnet hennes og før hun vet ordet av det sitter hun og kysser en gutt hun møtte for få minutter siden.
Wonderwoman vil kysse og ta på Goodboy hele tiden, vil ikke slippe ham. Likevel merker hun at samtalen går tregt, og hun vet at hun selv er skyld i det. Wonderwoman har fortalt Goodboy om alt fra sine seksuelle fantasier, sine bekymringer på hjemmebane og om barndommens ferieopplevelser, men nå når han sitter foran henne blir hun stum. Hun er fremdeles himmelfallen over å ha ham her, og regner med at samtalen snart tar seg opp bare hun kommer over det verste sjokket. I mellomtiden er det deilig å bare sitte slik og kysse og kjenne på hverandre over bordet. Bordet de begge blir enige om at bare er i veien, de kommer ikke tett nok.

Etter et par timers prat, kaffe og mat tar de to turen til hotellet, han med bagen under armen, hun med den lille trillekofferten. Wonderwoman gleder seg til de lukker døren bak seg, gleder seg til å være alene med Goodboy, kjenne kroppen hans tett inntil seg.

Wonderwoman ligger naken på hotellsengen og forsøker å samle tankene. Hun har ligget med fyr hun møtte for omtrent fire timer siden. Hun tenker at det hadde vært helt greit dersom hun var 20, singel, småfull og på fest. Hun er godt over 20, offisielt ikke singel, klinkende edru og det er definitivt ikke fest, men en helt vanlig lørdag ettermiddag.
"Går det bra med deg?" spør Goodboy. "Jada", svarer Wonderwoman lett og børster bort den dårlige samvittigheten. Goodboy har nettopp hentet seg en flaske pepsi fra minibaren og kryper opp i sengen, inntil henne. Wonderwoman undrer seg over at en gutt kan ha så myk hud, men før hun har tenkt tanken ferdig sover Goodboy. Hun ler, snur seg etterhvert med ansiket mot ham for å se om det er mulig eller om han tuller med henne. Han sover helt klart tungt. Wonderwoman blir liggende lenge og se på ham. Han er fin. Han har smilerynker rundt øynene, og en dyp rynke i pannen. Wonderwoman lar en finger stryke over hver detalj i ansiket, kysser ham lett på munnen.. Goodboy sover virkelig tungt. Han har fortalt henne det tidligere, at han sover så tungt og ikke er så lett å vekke. Wonderwoman har det fint. Hun snur seg med ryggen mot ham igjen og han reagerer med å legge armene godt rundt henne. Wonderwoman sovner og hun sover godt.

Goodboy og Wonderwoman har en fin kveld, de spiser middag ute, kysser og småprater, men Wonderwoman merker at samtalen ikke tar seg opp. Hun har masse på lager, masse hun vil si men det kommer ikke ut. Samtidig er hun usikker på hvor hun har Goodboy. Han er akkurat så god og trygg som hun har forestilt seg, men det er noe som ikke stemmer. Han kysser henne, han stryker henne og drar henne inntil seg hele tiden, men han har noe fjernt og trist over seg.

Tilbake på hotellrommet for natten havner de raskt til sengs igjen og Wonderwoman får orgasme i lag med noen andre enn seg selv for første gang. Sexen er omtrent som forventet når to mennesker som ikke kjenner hverandre famler seg frem, men hun fikk orgasme!! Hun er overrasket og glad. Det at kjemien ikke stemmer slik de hadde drømt om på forhånd er ikke så viktig. Wonderwoman er overlykkelig over å få kjenne litt nærhet igjen, hun tror hun viser det også. Kanskje det skremmer ham.

Søndag morgen er trist. Wonderwoman våkner småkåt (sjelden vare for Wonderwoman) men forstår at Goodboy ikke er det. Wonderwoman har knapt noen gang våknet opp ved siden av en fyr som ikke har lyst på sex nesten før han slår opp øynene og hun blir forvirret.
Stadig mer forvirret blir hun når Goodboy utover dagen fortsetter å kysse og klemme på henne.
Wonderwoman gruer seg til å reise hjem, hun har ikke fått nok ut av helgen, hun har ikke vist hvem hun er, hun har ikke greid å si alt hun hadde tenkt å si.
Når de skilles på bussterminalen smiler hun trist og kysser ham. Hun forter seg inn på bussen, orker ingen lang avskjed, vet at han ikke kommer til å si det hun vil høre uansett.

Når bussen endelig kjører lener hun seg tilbake og lukker øynene. Hun ser for seg guttungen hjemme, han med de store blå øynene. Hun ser for seg Han som har hendene fulle med 2års-trass, varme klemmer og skrubbsår som må blåses på.
Wonderwoman må omstille seg nå, forsøke å gå inn i mamma-modus igjen. Med avslørende sugemerker på halsen skal hun hjem og være verdens beste mamma. Hvis hun kan se noen i øynene igjen, hun vet ikke enda. Hun har en times busstur foran seg på å finne ut hvordan hun skal takle å være verdens beste mamma nå som hun har sunket så dypt. Wonderwoman har ligget med en tilfeldig fyr. Og nå skal hun hjem.

Wonderwoman møter en mann-Del 1

Også en wonderwoman trenger litt oppmerksomhet, nærhet og fysisk kontakt en gang i blant. Etter en stund i mørket møter Wonderwoman tilfeldigvis en fyr på nettet. Nettstedet er av det slaget hvor skikkelige jenter overhodet ikke skal ferdes, men Wonderwoman har innsett at også jenter kan bli fryktelig kåte.

Wonderwoman chatter lett og dirty med Goodboy og hun koser seg med denne ufarlige kontakten over noen uker. Det tar ikke mange mailene før dirytalken utvikler seg til hverdagsprat, og hun lærer fort Goodboy å kjenne. De mailer om alt fra mat, sex, musikk og familie og ganske fort begynner de å snakke om at det hadde vært fint å treffes. De utveksler bilder og er skjønt enige om at den andre er strålende vakker.
Wonderwoman gleder seg til å stå opp hver dag. Hver dag er en ny dag hvor hun kan bli bedre kjent med Goodboy. De slipper aldri opp for noe å snakke om, og snart begynner de å ringes. De er på nett eller sms så fort anledningen byr seg og savner hverandre intenst når det har gått noen timer hvor de ikke har hatt kontakt. Wonderwoman blir skjelven av å høre stemmen hans, hun smiler døgnet rundt, pynter seg hver dag og kjøper seg masse nye klær.
Det at Goodboy holder til på en annen kant av landet gjorde det hele trygt og behagelig i begynnelsen, for Wonderwoman begynner det å bli frustrerende, hun skulle så gjerne møtt ham, sett om det virkelig var noe.
Så bestemmer de seg. "Vi setter bare en dato så er vi ferdig med det". Som sagt så gjort. Dato er satt, hotellrom er bestilt, flybillett for hans del er bestilt. 5 lange uker skal gå..
Mailene og telefonsamtalene fortsetter. De snakker om hvor godt det blir å se den andre, de fantaserer om hvor deilig det blir å holde hverandre, de snakker om hvor mange barn de skal ha og hvor de skal bo.
Wonderwoman kjenner et stikk av dårlig samvittighet hver gang hun ser inn i guttungens store blå øyne. "Hva slags mamma har du egentlig.." tenker hun trist. Samtidig kan hun ikke la dette gå fra seg. Hva hvis det er den store kjærligheten Goodboy bringer med seg?

Så kommer dagen. Wonderwoman skal tilbringe et drøyt døgn med Goodboy-En fyr hun aldri har møtt ansikt til ansikt.
Hun er pakket og klar, gir guttungen en god klem og sier "mamma kommer hjem i morgen". Han gråter, vil ikke at hun skal dra.

Turen tar en evighet, men endelig er hun der. Hun leter etter han, men ser han ikke før hun nesten går på ham.

Forts. følger

Historien bak

De er snart en familie på tre, Wonderwomen med voksende mage, gjennomgående lykkelig kan det virke som.

Bak det nyinnkjøpte husets fire vegger er stemningen preget av sjalusi, sinne, fortvilelse og nedverdigelse. Wonderwoman føler seg tråkket på og bedratt.
Hun som alltid er så sterk føler seg liten og sårbar. Hun bestemmer seg for ikke å involvere noen andre. Hun svelger skammen og går videre, overbeviser seg selv om at hun har tilgitt og er lykkelig med tingenes tilstand.
Verdens vakreste gutt blir født. Wonderwoman føler seg om mulig enda mer wonderful og lever glade dager som mamma og husmor. Jobben får ligge på hylla en stund og hun savner det ikke.

Etterhvert kommer den snikende følelsen av at noe er galt, eller har den vært der hele tiden...? Gjemt seg stille langt nede i magen, bare ligget der og ulmet.
Wonderwoman bestemmer seg for å finne ut av ting men Han er flink til å skjule sporene sine. Hun venter lenge. Venter på at han skal bli uforsiktig og etterlate seg et lite flik av bevis. Noe som kan brukes til videre etterforskning.

Guttungen har nettopp feiret 2-årsdag. Wonderwoman er ganske lykkelig, har nesten gitt opp å finne noen flere hemmeligheter nå. Men hun sjekker fremdeles en gang i blant. Hun stoler ikke på Ham.
Så en dag skjer det. Hun finner ikke bare et lite flik av bevis som kan brukes til videre etterforskning, hun finner hele sulamitten på en gang.

Hun gråter og skjelver, hyler av sinne, er i en tilstand av raseri hun aldri før har opplevd. Hun føler seg nok en gang nedverdiget og tråkket på. Sier at hun ikke orker mer, ber Han pakke sakene sine og dra. Han gjør det ikke. Hun raser videre, vill av sinne og skuffelse, men Han trekker seg bort og blir stille. Pakker ikke. Forlater henne ikke slik hun ber innstendig om.
Raseriet stilner. Likegyldigheten tar over.
Han merker fort at raseriet er borte og kaster seg over henne som en hund over middagsrester. Planlegger freidig fremtiden deres videre som om ingenting har hendt.
Wonderwoman forholder seg stille. Lurer på om hun kan leve dette livet, fake dette livet for guttungens skyld, for å slippe å "dele" på barnet sitt.
Wonderwoman elsker ikke Han lenger. Wonderwoman elsker sin sønn og seg selv.