Lite, gammelt, hvitmalt og med glassveranda. Røde pelargoniaer i vinduet, innrammet av hvite blondegardiner. Dette var barndommens drømmehjem.
Hver gang hun kjørte forbi som barn stirret hun lengselsfullt opp mot det vesle gamle huset. Ikke fordi det var nytt, stort eller flott, for det var det ikke, tvert i mot. Det var ett eller annet magisk ved hele huset og plassen rundt, noe hun aldri har greid å sette fingeren på.
Malingen flasser av. Vinduer og tak er klare for utskiftning og inne ser det ut som det har gjort de siste 40 år. Men utsikten er ubetalelig.
Nå ligger det ute for salg. Prisen er overkommelig og huset er slett ikke ubeboelig sånn det står.
Wonderwoman slår umiddelbart tanken fra seg.
Ikke nå, jeg må vente, tenker hun. Dessuten er det utenkelig å flytte milevis fra Han med tanke på Guttungen.
Likevel, når Wonderwoman lukker øynene ser hun både huset og prisantydning for seg.
Så hva gjør hun?
Hun går i tenkeboksen.
Jeg lurer på hvorfor jeg er blitt så fascinert av denne bloggen... Og prøver å svare. -a)Tar meg i å lure på hva som foregår i hodet på han. Vet han om hva du tenker? Tror han alt er bra? Hvor er Hans blogg hen? Vil gjerne vite.
SvarSlettb) Lurer på om du er kona mi. Kunne du vært det? Kunne hun tenkt som deg uten at jeg skjønte det? Vanskelig å si. Hvor sikre er vi på vår partner.
c) Hva kommer du til å gjøre først, mon tro. Ordne deg praktisk - hus mm så et kjapt farvel og inn i ny hverdag. Eller konfrontasjon uten sikkerhetsnett. Jeg går, uten å ha noe sted å gå.
Fascinerende å lese om andres følesesliv okke som. Litt som " Det hendte meg" reportasjer i ukeblader, bare som føljetong og live..
Jauda: Tja, hva foregår i hodet hans... Ikke godt å si. Han vet jo at alt ikke er bra, Wonderwoman har fortalt ham at hun er ferdig med ham, men at hun ikke vet når det praktisk skjer med mindre han har noe ønske om å få det overstått. Han har blitt fortalt at hun bor sammen med ham av praktiske årsaker, at hun ikke ser for seg å "dele" på sønnen riktig ennå. Kan det være at han tror hun har tilgitt og glemt bare fordi hun ikke minner ham på dette jevnlig? Burde hun det?
SvarSlettVille du ikke ant uråd hvis kona di etter en sånn konfrontasjon aldri lot deg komme nær henne igjen? Ville du ikke forstått at noe var alvorlig galt hvis dere aldri snakket om annet enn rent praktiske ting?
Hvis hun behandlet deg som en god venn som hun likevel ikke ville slippe for nært, ville du tenke at hun hadde tilgitt og glemt?
Kanskje tenker Han nettopp det. Kanskje hun villeder ham hver gang hun snakker med ham i en vennlig tone. Kanskje det er en form for bedrag hver gang de har det fint sammen.
Det kunne være spennende å lese bloggen hans, men Wonderoman tviler på at det finnes noen, Han er ikke av den bloggskrivende typen...
Hva foregår i hodene? Ikke godt å si, nei. WW har vært mer direkte til Han enn jeg hadde trodd. Det er likevel utrolig hva vi kan glemfortrenge når det passer oss. Burde hun minne ham på dette jevnlig? Ikke hvis hun ikke selv føler det.
SvarSlettVille jeg ant uråd? Jeg vet ikke hvilke høyder av selvbedrag jeg er i stand til. Jeg tror vel jeg ville skjønt hvor landet ligger, håper det.
Jeg ville uansett ikke greid å leve lenge i et sånt forhold. Synes det er underlig at WW og han ikke avklarer det, men folk er jo forskjellige.
Jauda: Det er ikke så vanskelig å leve i et slikt forhold som mange later til å tro..
SvarSlettHei!
SvarSlettKjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver og blir påminnet den triste perioden da jeg var gift og bodde på landet. Min lykkeligste tid var da jeg kunne være alene uten mannen, drikke kaffe og høre på musikk. Levde lenge i et vakum og maktet til slutt å bryte ut grunnet en tredje person som presset meg til å ta det valget. Det er utrolig lett å leve i et slikt forhold fordi tanken på alternativet er så forferdelig skummelt og nærmest utenkelig.
Det er så mange involverte i et ekteskap med barn. Det har vært fryktelig vanskelig - særlig siden det var tøft å kun skulle ha vårt barn halvparten av tiden. Angrer allikevel ikke et sekund. Flyttet fra periferien og bor alene i en fin leilighet, har en fantastisk og spennende kjæreste og en masse overskudd når barnet mitt bor hos meg. Lykke til! Du har antageligvis et helvete i vente, men etter det kan det bare bli bedre!
Anonym: Takk til deg for at du bekrefter hvor lett det er er å leve slik. Det later til at mange tror det må være uhyre vanskelig, sannheten er at det rent praktisk er skremmende lett. Rent følelsesmessig kan det være fryktelig tøft, det er jo det bloggen i stor grad tar opp, men hverdagen går merkverdig lett.
SvarSlettWonderwoman trives riktignok svært godt på landet og kunne neppe tenke seg noe annet, men den fantastiske og spennende kjæresten misunner hun deg:-)