Wonderwoman på reise

Etter en periode hvor Wonderwoman tilbringer så mye tid som mulig med seg selv begynner hun å kjenne på savnet etter litt nærhet. En eller annen varm kropp å legge seg inntil. Et menneske som ikke spør hvorfor, som ikke har noen meninger verken om fortiden eller fremtiden hennes.

I forkant av en reise i forbindelse med jobben spør hun, mest på spøk, om Marlboromannen vil ta turen på fem timer og besøke henne. Til Wonderwomans store overraskelse svarer han ja med en gang.

Dagen kommer, hun har hatt en lang dag i møter og ligger på sengen på hotellrommet. Forsøker å slappe av, men det er ikke så lett når hun vet hva som venter.
Eller vet hun egentlig det.. Wonderwoman har de siste dagene lurt på om hun husker feil. Var han så pen som på bildene? Gikk samtalen så lett, eller er det bare noe hun innbilte seg. Var han egentlig så blid og åpen, var han ikke litt alvorlig og fraværende?
Hun har ikke spurt han om fortiden heller, kanskje hun burde avlyse, for hvem er han egentlig i dag?


Hun sender ham en sms med romnummeret sitt og setter døra på gløtt. Det går kanskje ett minutt før han forsiktig kikker inn, som om hun kunne ha gitt ham feil nummer.
Han smiler skjevt til henne som ligger på sengen, tar av seg skoene ved døra før han kommer bort, bøyer seg ned og gir henne et kyss.
Han er om mulig kjekkere enn sist, og selv om hun vanligvis føler seg ubekvem sammen med fremmede, og enda er ubekvem sammen med så pene menn, er det noe ved ham som gjør henne fullstendig rolig.
Han tar av seg ytterklærne, kommer tilbake til henne på sengen og rydder resolutt vekk alle dokumentene hun har strødd rundt seg og legger seg ned ved siden av henne. De småsnakker, ser på hverandre, holder, kysser.. Hun vet at hun stirrer, men hun kommer ikke over øynene hans og det faktum at han er altfor pen for henne.

De snakker og tuller, ler en hel masse, kliner en hel del. På mange måter føler hun seg 17 år igjen, likevel ikke. Når Wonderwoman var 17 var hun ei skvetten frøken, i dag er hun overraskende lite skvetten.
Det kjennes urovekkende deilig å ligge ved siden av Marlboromannen. Han er en sånn type som sier det han mener, og Wonderwoman er en sånn type som sjelden sier det hun egentlig mener. Men ovenfor han forteller hun hva det måtte være, og hun er ikke flau engang. Det kjennes befriende, og hun lurer på om hun kan beholde ham som en venn, ta ham med hjem som om han var en hjemløs valp rett og slett.
De ligger slik lenge, som et helt vanlig par, rent bortsett fra at de har møttes en knapp time for mange uker siden. Mens de ligger slik ser de på et spørreprogram på tv, og Marlboromannen, som påstår han aldri har åpnet en bok, imponerer henne med kunnskapene sine. Det er nesten så hun blir litt irritert over at hun kan ha tatt så feil av ham.

Wonderwoman skrev en gang tidligere at sex med en fremmed kan være greit, men ikke det helt store...
Det har noe å gjøre med å være trygg på hverandre, slappe av og slippe seg løs, tørre å gjøre det man egentlig har lyst til, og ikke minst fortelle den andre hva man vil ha.
Wonderwoman har i tidligere forhold brukt lang tid på å finne tryggheten, nå innser hun at hun aldri kom helt i mål, selv etter så mange år med samme mann.
Marlboromannen fremstår selvsikker og rolig, men han er nervøs sier han. Det viser seg at mannen er gjennomvåt av svette og det eneste han vil nå er å ta en dusj. Men han vil ha henne med. Og han bærer henne om han må, sier han.
Wonderwoman nøler kanskje, men ikke lenge. De intense grønne øynene hans og det alvorlige ansiktet sender ilinger nedover ryggen. Det varme vannet, hendene hans rundt livet hennes når han bestemt letter henne opp - Wonderwoman greier ikke å ta blikket fra ham. Det mørke våte håret gjør ham ufattelig sexy, og hun er fullstendig oppslukt av ansiktet hans, samtidig viker ikke blikket hans et sekund fra hennes.
Han kan gjøre hva han vil med henne nå, hun får gjøre gjengjeld senere. Hun kjenner ryggen presse mot den kalde veggen, mens de myke våte leppene hans presser mot hennes. Fremdeles holder han blikket hennes.
Det er uvirkelig. Og deilig.
Han drar henne bort fra den kalde veggen, kysser halsen hennes, brystene og magen, setter seg på kne foran henne. I det han griper det ene benet hennes og løfter det over skuldreren sin ler hun. Han smiler spørrende opp til henne. -Hva? spør han. Wonderwoman lener hodet bakover. -Ingenting, ler hun. Bare gjør det du skal.
Han gjør det til gangs.
Og Wonderwoman har all grunn til å smile.

Liar liar, pants on fire...

Jada, Wonderwoman vet hva hun lovte... og hun holdt det ikke.
Kan hun gjøre det godt igjen mon tro...?

Wonderwoman bor fremdeles i samme leilighet, men hun kjenner at det fungerer dårlig å bo så nær Han.
Dessuten er den sære ordningen opphav til ennå flere "diskusjoner" hvor hun føler hun må forsvare seg ovenfor alt og alle.
Wonderwoman er ikke overrasket over at alle har en mening, det være seg om bruddet deres eller samlivsbrudd generelt, men hun er definitivt overveldet. Det virker som om alle synes de har en rett til å uttrykke hva de har tenkt om forholdet hennes over så mange år. Og Wonderwoman tror nesten ikke det hun hører, hvordan noen skamløst bretter ut tanker de har hatt om hennes privatliv. Like fullt er hun overrasket over hvor feil de tar.
Wonderwoman er en stille person..På grensen til innesluttet. En særdeles privat person som definitivt ikke utleverer verken seg selv eller andre som står henne nær. Å oppleve at andre graver i privatlivet hennes, pirker i hennes åpne sår med en en rusten kniv, kjennes forferdelig ubehagelig.
Alle vet alt, tror de. Alle føler de har rett til å ha en mening om henne. Om Han. Om Guttungen. Om fremtiden deres.
Wonderwoman er sliten igjen. Noen ganger lurer hun på om det er verdt det. Noen ganger lurer hun på om hun kunne gå tilbake, men hun vet at døren er lukket nå. Stort sett kjennes det greit. Hun trenger bare å komme seg lenger bort. Dette med guttungen holder henne fremdeles igjen. Tanken på å ikke ha ham hos seg hver eneste dag skjærer henne i hjertet. Men en dag, en dag veldig snart, må hun bare hoppe i det.

Hvis noen lurer på hvorfor Wonderwoman ikke holdt løftet sitt om innlegg for et par uker siden.... vel, Marlboromannen dukket opp. Hun hadde ikke sett ham siden de møttes første gangen i snøværet, så han ble definitivt prioritert foran blogging. Detaljer kommer senere i et annet innlegg.