Wonderwoman returns

Det har gått to uker siden leieboeren plutselig måtte flytte. Jobb i utlandet, sa han. Han sto på trammen og forklarte seg, forsikret henne om at han selvsagt skulle betale leien ut oppsigelsestiden, men flytte måtte han altså pronto.
Han sto på det nederste trinnet, tynnkledd og hutrende. Hun så på han, nikket og smilte oppmuntrende. "Så fantastisk". "For en mulighet" sa hun entusiastisk.
Det var mørkt ute, vinden blåste løvet fra bjørkealleen opp på trappa. Hun så hvordan han forsøkte å skyve det ned igjen på bakken med den ene skoen. Hun så på hvordan munnen hans beveget seg mens hun funderte på om det virkelig gikk an, det hun sto der og tenkte på.

I det hun lukket døren bak seg trakk hun pusten dypt. Det er nå eller aldri, tenkte hun og gikk med bestemte skritt inn til Han som satt i stua.

Han tok det ikke pent. Han tok det ikke pent i det hele tatt. Han kom opp med tusen grunner til at hun ikke kunne gjøre det, dessuten elsket han henne. Han hadde jo bare henne, visste hun ikke det? Hva skulle det bli av ham hvis hun ikke var der, hva skulle han gjøre med livet sitt da?
Han gråt. Lukket seg inne i seg selv, lenge.
Selv var hun helt kald. Ble sint av å se han så svak og hjelpesløs, hadde mest lyst til å sparke han opp og ut. Jo mer han syntes synd på seg selv, jo sintere ble hun.

Så nå har hun har flyttet. Ikke lenger enn til nabodøren, men dog. Han sover under samme tak, men ikke bak hennes dør.
Hun har ennå ikke fortalt det til familien, ei heller venner. Det går opp for henne at det er sjelden de har besøk, og hun undrer seg over hvordan hun skal si det den dagen det står noen på døren.
Kanskje de ikke er så gode skuespillere som hun har trodd, kanskje de ikke vil bli det minste sjokkerte?
Eller kommer de til å fortelle henne at det er en dårlig idè? Kommer de til å bebreide henne?

Det er fremdeles ganske tomt i hennes leilighet. Lukter litt fremmed gjør det også..
Hun vet ikke hvor lenge hun blir, men inntil videre kjennes det trygt og faktisk også fritt her.

Inntil videre. Wonderwoman har tatt første skritt, selv om hun ikke akkurat har langet ut. Wonderwoman er fornøyd med seg selv. Inntil videre...

Superheltinner

Wonderwoman er som navnet tilsier en superheltinne. I godt selskap med andre hardtslående kvinner som Batgirl, Maiden Justice og Catwoman. En superheltinne er en dame med tæl, superkrefter og uendelig stort mot.

Dessverre er det slik at selv superheltinner får seg et og annet slag. Superheltinner sågar dør, i motsetning til sine mannlige kolleager som alltid lever evig.

Wonderwoman er ikke død, til tross for at det har vært dødt på bloggen en god stund. Men hun har fått seg et aldri så lite slag i magen. Og hun har hatt vondt for å reise seg.

Superhelter og superheltinner er opptatt av å skjule sin identitet, så også Wonderwoman. "For egen og andres sikkerhet". Derfor ønsker hun ikke å fortelle så mye, i det hun er redd for å røpe seg for eventuelle kjente.

Wonderwoman har ligget nede en stund nå. Hun har klamret seg til Han. Når alt annet raste sammen sto han der, slik hun visste han kom til å gjøre. Han trakk henne opp igjen, børstet støvet av klærne hennes, holdt henne fast og tok hånd om henne slik at hun ikke falt igjen.

Det kjennes merkelig.

I det hun trodde hun greide seg uten ham skjer det noe som gjør at hun trenger han mer enn noen gang.
Ikke som en kjæreste, men som en god venn. En som kjenner henne bedre enn noen.