Det har gått to uker siden leieboeren plutselig måtte flytte. Jobb i utlandet, sa han. Han sto på trammen og forklarte seg, forsikret henne om at han selvsagt skulle betale leien ut oppsigelsestiden, men flytte måtte han altså pronto.
Han sto på det nederste trinnet, tynnkledd og hutrende. Hun så på han, nikket og smilte oppmuntrende. "Så fantastisk". "For en mulighet" sa hun entusiastisk.
Det var mørkt ute, vinden blåste løvet fra bjørkealleen opp på trappa. Hun så hvordan han forsøkte å skyve det ned igjen på bakken med den ene skoen. Hun så på hvordan munnen hans beveget seg mens hun funderte på om det virkelig gikk an, det hun sto der og tenkte på.
I det hun lukket døren bak seg trakk hun pusten dypt. Det er nå eller aldri, tenkte hun og gikk med bestemte skritt inn til Han som satt i stua.
Han tok det ikke pent. Han tok det ikke pent i det hele tatt. Han kom opp med tusen grunner til at hun ikke kunne gjøre det, dessuten elsket han henne. Han hadde jo bare henne, visste hun ikke det? Hva skulle det bli av ham hvis hun ikke var der, hva skulle han gjøre med livet sitt da?
Han gråt. Lukket seg inne i seg selv, lenge.
Selv var hun helt kald. Ble sint av å se han så svak og hjelpesløs, hadde mest lyst til å sparke han opp og ut. Jo mer han syntes synd på seg selv, jo sintere ble hun.
Så nå har hun har flyttet. Ikke lenger enn til nabodøren, men dog. Han sover under samme tak, men ikke bak hennes dør.
Hun har ennå ikke fortalt det til familien, ei heller venner. Det går opp for henne at det er sjelden de har besøk, og hun undrer seg over hvordan hun skal si det den dagen det står noen på døren.
Kanskje de ikke er så gode skuespillere som hun har trodd, kanskje de ikke vil bli det minste sjokkerte?
Eller kommer de til å fortelle henne at det er en dårlig idè? Kommer de til å bebreide henne?
Det er fremdeles ganske tomt i hennes leilighet. Lukter litt fremmed gjør det også..
Hun vet ikke hvor lenge hun blir, men inntil videre kjennes det trygt og faktisk også fritt her.
Inntil videre. Wonderwoman har tatt første skritt, selv om hun ikke akkurat har langet ut. Wonderwoman er fornøyd med seg selv. Inntil videre...
Jeg er kjempeimponert!
SvarSlettHei du. Jeg har fulgt bloggen din over en periode nå, men aldri lagt igjen kommentar, tror jeg. Uansett, fant bloggen din på BiM så vidt jeg husker. Jeg må si at jeg synes du er veldig tøff og skriver fantastisk! Det var en utrolig bra tilfeldighet at han leieboeren skulle flytte og jeg tror det blir bra å bo litt for seg selv, men ikke så langt unna, for å kjenne på ting. Kan jeg spørre om hva dere har sagt til sønnen deres? Bor han fortsatt oppe hos pappan eller har han fått et rom hos deg? Hvordan fungerer dette helt praktisk?
SvarSlettLykke til!
Stolt av deg! :)
SvarSlettWonderwoman er modig, sterk og har nå tatt et kjempeskritt ut i fremtiden!
SvarSlettKlarer hun og ta riktige skritt fremover for seg selv og sønnen? Se framover uten og snu i døren?
Etter og ha vert en iverig kikker leeenge er jeg ikke i tvil om at wonderwomen klarer seg. Hun er selvstendig med egne meninger og mål i livet! Er det noen som klarer dette er det akkurat henne. Jeg sitter på sidelingen og heier!
strålende, du er modig og ærlig med deg selv!!!! stå på, jeg heier også på deg :))))
SvarSlettStolt av deg!! Lykke til, nyt den nyvunnede friheten din.
SvarSlettSå bra! Du har tatt det første skrittet! Tøff er du! Velkommen i gjengen!
SvarSlettJeg er fulltidsstuderende alenemamma til to små barn under 3,5 år, og alle sier jeg er sterk! Jeg hater det! Jeg er ikke sterk, jeg gjør bare det som jeg vet funker best i langden. Jeg lever fra dag til dag, og det fins flere tunge dager enn de lette..
SvarSlettDet er ikke sikket at alle alenemødre har det sånn, men jeg vil bare at du skal vite at du ikke er alene i verden når du sitter i sofaen, under teppet om kvelden, med stor klump i halsen og føler ALT går imot deg; DU ER KANSKJE IKKE STERK, MEN DU ER IKKE ALENE! DU GJØR DET FOR Å SKAPE EN LYKKELIGERE FREMTID FOR DEG OG TASSEN!
Lykke til, jeg heier på deg! Elsker bloggen din! Kjenner emg så igjen av mye av det du skriver! :)
Er det ikke på tide med en oppdatering igjen? :)
SvarSlettEr innom daglig og kikker etter ny innlegg! Hvordan går det med wonderwoman, lillegutten og wondermannen? Så spent på oppdatering:)
SvarSlettAnonym1: Takk!! Wonderwoman vet ikke helt hvor hun skal eller hva som skjer, men hun er ganske fornøyd med seg selv.
SvarSlettFrøken Fryd: Wonderwoman har ikke sagt så mye til sønnen, det fungerer på den måten at noen ganger sover han på sitt gamle rom, andre ganger får han legge seg i sengen hos mamma. Uansett hvilken seng han sover i er mamma og pappa der for å gi nattaklem. Det fungerer tildels, men ikke i lengden.
Anonym2: Takk:-)
Anonym3: Takk for det. Wonderwoman føler seg ikke så sterk. Tror ikke hun kommer til å snu og gå tilbake til det som var, men hun kan ikke si at det helt sikkert ikke kan skje..
Anonym4: Takker.
Anonym5: Wonderwoman nyter!
ireneaasland: Takk for det, Wonderwoman blir litt skamfull av all rosen og snakket om at hun er tøff og modig. Wonderwoman har vært en av de feigeste så lenge så det skulle kanskje bare mangle..
Anonym6: Det høres i alle fall hardt ut, men du gjør det du mener er best for deg og barna dine, akkurat som alle andre mammaer forsøker. Wonderwoman tror man blir ganske sterk bare av å bli mamma, man får jo noe veldig verdifullt å kjempe for. Wonderwoman har ikke noe håp om å være til inspirasjon for noen, til det lever hun kanskje litt for drøyt. Men at noen kan glede seg over å lese bloggen, for eksempel når man sitter alene og føler alt er dritt; DET er bra det! Masse lykke til med studiene.
Anonym 7&8: Oppdateringer har vært sjelden vare i det siste....... smekk på labben!