Så skriver hun igjen. Behovet har liksom ikke vært der siden hun flyttet ut fra eksen. Hun har flyttet nok en gang. Nytt sted, nye vegger. Marlboromannen er fortsatt en del av livet hennes, og nå har han bestemt seg for å ta steget og flytte inn. Han har såret henne, hun har såret ham. Inntil nå har de vært "hjemme" i hverandres leilighet. Hatt egen skapplass, toalettsaker og skittentøy. Men ikke bodd sammen. Ikke på ordentlig.
Wonderwoman er utålmodig, hun vil ha flere barn. -Klart vi skal, men ikke akkurat nå, ikke enda, svarer Marlboromannen lett. Akkurat som han gjorde for et år siden.
Wonderwoman har avslørt mange av hans mørke sider, de hun ikke klarte å se tydelig i begynnelsen. Han har fortalt henne sannheten, nærmest under utpressing og tvang. Men han fortalte det. Og hun kan leve med det. De elsker hverandre og passer på å si det hver eneste dag. Likevel har de nærmest erkjent at de er et sånt par som ikke kan leve med hverandre og heller ikke uten.
Guttungen har blitt stor. Han går på skolen og gjør det bra, har fått mange nye venner og virker lykkelig. Til tross for to hjem og foreldre som knapt snakker sammen.
Wonderwoman har prøvd. Hun har latt seg ydmyke og lukket munnen i håp om at eks skal bli ferdig med bitterheten, legge bort hatet.. Men fortsatt ligger det der. Den ubehagelige stemningen når de treffes på foreldremøter og han ikke hilser tilbake. Den flaue følelsen når han snur og går en annen vei når hun kommer på fotballtrening.
Det er ingenting som går på skinner, langt derifra. Men livet er mye bedre enn det var da bloggen startet. Veldig mye bedre.
