Wonderwoman elsker metaforer

Så hvorfor gjør hun som hun gjør da?
Hvorfor avvente, hvorfor utsette?
Hun vet at det kommer til å skje før eller senere. Hun vet at det ikke blir "bedre" om et år, hun tviler på at det blir verre.
Noen vil kanskje si at hun kaster bort tiden, kaster bort et år av sitt eget liv ved å sitte slik på gjerdet.
Mens hun sitter der og dingler med bena ser hun at gresset er grønnere på den andre siden. Hun ser at der kan hun gå barbeint i duggvått gress og plukke blomster.
På hennes side av gjerdet er det ganske dødt, mer eller mindre asfalt. Det er trygt å trå barbeint på asfalten. Det hender hun brenner seg i sommersola, men det skjuler seg i det minste ikke mange overraskelsene. Hun vet hva hun tråkker på, her finnes det ingenting hun ikke kjenner godt til fra før av.

På den andre siden, den grønne siden, er det stort sett uoppdaget land. Her kan man løpe barbeint på mykt grønt gress, her kan man plukke og spise seg mett på saftige bær eller bare sitte rolig og beundre de vakre blomstene.
Ulempen er at det skjuler seg så mangt under gresset som man ikke ser med det blotte øyet.
Man kan være uheldig og tråkke på en tistel eller et brennesle, men smertene er ubetydelige og de går fort over. De vakre blomstene kan være fine å se på men dersom man plukker en kan man bli skuffet over den vonde lukten. Store røde bær som ser himmelsk gode ut kan vise seg å ha en bitter smak, noen ganger er de dertil giftige og skaper sykdom og elendighet i lagt tid etter inntak.

Livet på asfalt og livet i den grønne friheten kan neppe sammenlignes. Noen ganger hopper hun ned på den grønne siden, bare for å kjenne hvordan det er. Hun har luktet på en og annen blomst, uten å plukke. Hun har til og med spist et bær. Ikke uspiselig, ikke giftig, men det var ikke direkte helsebringende heller.

Det er skummelt å utforske nytt land. Det er risikabelt, man kan komme til å bli både brent og forgiftet.
Wonderwoman er redd for å miste seg selv i gledesrusen over å være fri og det har hun ikke råd til.
Hun blir sittende på gjerdet, så får andre mene hva de vil om det. Kanskje er hun bare feig?

En sniktitt i innboksen hennes - Del 1

Hun opplever en form for tilfredsstillelse når hun trener. En slags syk tilfredsstillelse. Hun løper som om hun rømmer fra noe, og smertene som uunngåelig oppstår, gjør henne nesten lykkelig. Hun er sur hver gang hun ikke kommer seg ut og hun gleder seg hele dagen til kvelden kommer, for da skal hun ut og løpe. Mens hun løper får tankene vandre fritt. Som regel kretser de rundt det som kommer, heller enn det som har vært. Det kan virke som om jo mer hun løper jo lenger unna kommer hun fortiden.

Hun lurer på om affæren med Goodboy var en drøm. Det er så uvirkelig alt sammen. Når hun sjekker mailen kommer det tilbake til henne. Når hun leser den er hun tilbake til våren med en gang. Hun leser den med et smil om munnen. Leser fra den dagen hun forsto at hun ikke kom utenom å møte ham. I en spøkefull samtale om jobb skriver han at han trenger en assistent hjemme. De snakker frem og tilbake om arbeidsoppgaver, lønn (luft og kjærlighet) og hva slags sjef han eventuelt vil være dersom hun er villig til å ta jobben. Etterhvert velger hun å fortelle at assistenten kommer med 'bagasje', en bagasje som muligens hindrer arbeidskapasiteten hennes en smule.
Bagasjen er fyllt to år og kommer alltid først i livet hennes. Hun forsikrer han dog om at bagasjen er lett å bestikke, en pakke Gomp (13 kroner for 3 pakker) gjør susen.

Hun er på butikken når hun leser svaret hans. Bagasjen er garantert ingen problem, skriver han. Dessuten har bedriften egen post i budsjettet for Gomp og andre bestikkelser. Det er ikke godt å si hvorfor, men omtrent akkurat der hadde han henne. Omtrent akkurat da fanget han henne.

Mer trøbbel

Wonderwoman har trøbbel med kommentarfeltet igjen, hun mener ikke å være hverken treg eller overlegen. Svar kommer, om noen skulle være interessert..

Wonderwoman tør ikke hoppe

Hun ligger tett oppunder vannskorpen. Som en fisk ligger hun der og vaker. Betrakter verden over vannet. Har lyst til å ta sats og hoppe. Tør ikke. Hun føler seg hjemme i vannet. Det er trygt. Noen ganger kjølig og ensomt men hun er i det minste kjent her. Hun vet hva hun skal passe seg for. Hun vet hvordan hun skal holde varmen. På overflaten er det ikke sikkert hun overlever så lenge. Er hun sterk nok til å stå alene, er hun sterk nok til å ikke la seg dra ned på dypet igjen? Hun har delvis forstått besettelsen hans nå. Hun har skjønt at man kan bli hekta på bekreftelse fra andre. Hun tar seg selv i å flørte på butikken, på jobb, på biblioteket. Hun sender en stakkar et langt flørtende blikk bare for å se om hun får reaksjonen hun ønsker seg. Hun griper den samme boka samtidig med en annen bare for å streife hånden hans. Det er deilig å få det bekreftet. Det gir henne en slags rus hver gang noen besvarer flørten hennes. Når hun kommer hjem skammer hun seg. Når hun kommer hjem forsøker hun å late som om det ikke har skjedd. Hun vet hva det betyr, det faktum at hun søker en form for bekreftelse hos alle og enhver. Det betyr at hun ikke er klar for overflaten. Det betyr at hun bør ligge og duppe under overflaten en stund til. Hopper hun nå er hun et lett bytte. Hopper hun nå vil hun bli fanget. Hun vil sluke agnet rått, nettopp fordi hun er så utsultet. Utsultet på kjærlighet og nærhet. Samtidig rusler de sammen, Wonderwoman, guttungen og Han. De drar på lekeplassen, i svømmehallen og på sopptur i skogen. De skravler, tuller og ler. Hun lurer på om de rundt henne aner noe. Om de ser hvordan hun lengter etter å hoppe til overflaten, kjenne frisk luft og sola varme. Bare ikke ennå, tenker hun. Hun må finne seg selv først. Finne seg selv før noen finner henne.

Wonderwomans blåmandag

Hun har ikke stort å komme med nå. Hun føler seg litt nede, litt overvunnet, litt resignert.
Det går i bølgedaler.
Hun skulle ønske hun kunne lukke øynene for alt som plager henne, gå tilbake til det livet hun hadde før hun begynte å drømme om en annen fremtid.
Gå tilbake til livet slik det var.
Det man ikke vet har man jo ikke vondt av, og hun hadde det fint når hun ikke visste. Ikke fantastisk, ikke flott, men hun hadde det fint.
Dessverre har drømmen om fremtiden festet seg godt i henne nå. Hun ser den for seg hver gang hun lukker øynene.
Noen ganger er den fin. Andre ganger ikke. Uansett; den er der, hele tiden. Og hun makter ikke vende tilbake til livet slik det var.

En kollega sier at Wonderwoman stråler om dagen. Spør leende om hun er gravid. De spøker litt rundt det og Wonderwoman forstår at komplimenter ikke stikker så dypt. Er det noe hun ikke gjør for tiden så er det å stråle. Hun ser det selv, i speilet på badet før hun drar på jobb, i speilet i entreen når hun kommer hjem; hun er så sliten. Forsøker å skjule det med sminke, pene klær og stæsj, men synes ikke det nytter.

Wonderwoman er sliten. Sliten av å smile, sliten av å sprudle, sliten av å dekke over.
Hun merker at hun gjør det ovenfor Han også. Smiler innbitt, later som om hun har det så bra.
Han snakker om fremtiden, snakker om planer de en gang hadde. Snakker om dem som om de faktisk skal realiseres.
Hun orker ikke si i mot han. Hun svarer "mhmm", svarer med et skuldertrekk, svarer svevende. Orker ikke mer akkurat nå.
Må samle tankene, men de vandrer som oftest.

Hun finner trøst i musikken, samtidig er det musikken som får henne til å dagdrømme som mest. Musikken som får henne til å lengte bort enda mer enn hun allerede gjør. Wonderwoman må bruke litt tid på å finne ut hva hun vil med livet sitt. Finne ut litt mer enn bare at hun vil være alene.

Wonderwoman må finne seg selv.

Good girl gone bad

Det hender hun kjører forbi hotellet.
Der ser hun jenta som står utenfor i natten. Det står en gutt fremfor henne, han klemmer henne inntil seg og holder henne hardt. Smiler til henne, kysser henne varsomt. De har vært ute og spist middag og nå skal de inn på hotellrommet. Begge vet hva som skal skje.
Hun har lyst til å spørre han hvorfor han gjør det, hvorfor han kysser henne, hvorfor han holder rundt henne. Men hun sier ingenting. Vil ikke ødelegge noe, hvis det i det hele tatt finnes noe å ødelegge. Hun trenger den nærheten som venter henne i natt. Hun trenger å kjenne varmen fra en annens kropp. Hun bryr seg ikke om at det ikke er ekte. Ikke akkurat nå. Akkurat nå trenger hun bare en som later som. En som kan late som om han bryr seg om henne, en som kan late som om han er glad i henne.

Det hender hun kjenner myk hud over seg, bløte lepper som kysser henne, på munnen, halsen, på brystene.
En hånd som varsomt stryker henne over håret, mens en annen hånd sakte og prøvende beveger seg oppover låret.
Det hender hun kjenner lukten av ham, lukten en fremmed egentlig. Lukten av hotellrom og redsel. Sin egen redsel. Samtidig føler hun seg trygg. Trygg på han, men hun er redd likevel. Redd fordi hun ikke kjenner denne jenta. Hun kjenner ikke seg selv.

-Kødder du med meg nå? hvisker hun. Han stopper opp, hun merker at han ser på henne men hun vil ikke møte blikket hans.
Hun har sagt det til ham på forhånd, flere ganger. Vær så snill, ikke kødd med meg. Du kan sannsynligvis lure meg med på hva som helst, men jeg ber deg, snille deg, ikke gjør det. Det siste jeg trenger er flere som lyver og lurer meg. Han har lovet å ikke gjøre det. Han skal være ærlig. Sex uten følelser gir ham så lite likevel har han sagt.

-Nei, svarer han. -Tror du det? Han høres oppriktig forbauset ut.
-Nei, hvisker hun, nesten spørrende.
Stemmen inni henne sier noe annet, og den hvisker ikke. Ikke er den spørrende heller. Ja, sier den. Høyt, klart og tydelig.
Hun kjenner fingrene hans som lirker seg rundt trusekanten hennes, lukker øynene når han drar den forsiktig av henne, gisper i det hun kjenner tungen hans møte huden hennes.

Hun ser på de to som ligger på hotellsenga.
Hun ser på seg selv utenfra. Det er ikke meg, tenker hun. Dette er virkelig ikke meg, denne jenta er ikke en gang en del av meg, jeg ville aldri gjøre noe sånt, det kunne jeg ikke leve med.

Men det er henne. Og jenta hun ikke vil vedkjenne seg blir en større del av henne for hver dag som går.
Dessuten har hun allerede gjort det. Og det går visst fint an å leve med det.

Dumme Wonderwoman

Det dummeste Wonderwoman har gjort var å gi slipp på vennene sine.
Han hadde flust av gode venner, en stor gjeng som hadde vært sammen siden barneskolen.
De var mye mer sammensveiset enn vennene hennes, det skal de ha. Hyggelige var de også. Hyggelige, morsomme, fine mennesker som hun etterhvert ble veldig glad i.
Men, de har èn feil, de er egentlig ikke hennes venner. De vil alltid tilhøre han.

Hun vet at hun mister dem alle den dagen hun drar. Hun vet at ingen vil si et vondt ord til henne, men de kommer ikke til å ringe henne mer. De kommer ikke til å invitere henne over på kaffe, de kommer aldri til å be henne med på kino eller lunj.
Når hun går fra Han går hun også fra dem. Når hun går fra Han mister hun både vennene og familien hans.

Hun kan velge å fortelle alle hvorfor hun går. Hun kan forsøke å kjøpe seg litt sympati og forståelse. Eller hun kan være jenta som forlater mannen sin uten grunn, uten noen forklaring. Gudene skal vite at Han aldri kommer til å gi de noen.
Men hun kommer ikke til å gjøre det.
Kommer aldri til å utlevere han, utlevere forholdet og samlivet deres på den måten. Dessuten, skulle hun først være ærlig måtte hun jo fortelle om sine egne svin på skogen, og det frister sant og si ikke noe særlig.

Nei, nå kan hun angre seg, Wonderwoman, for at hun lot vennene sine seile sin egen sjø den gangen.
Og angrer gjør hun, hver eneste dag.

Ti år tilbake i tid

Hun husker lukten av sommer, nyslått gress og øl. De sitter rundt et stort bord i hagen, hele gjengen. Hun kjenner ikke så mange andre enn Han, føler seg usikker og forholder seg ganske taus. Han svirrer rundt, reiser seg stadig opp for å hente mer å drikke eller gjøre ablegøyer. De har ikke vært sammen så lenge, hun føler ikke at hun kjenner ham så godt enda. Noen heftige krangler har de rukket å ha, men se på han da!! Han er jo så skjønn!

Hun husker den kvalmende følelsen i magen. Følelsen av at han overser henne, gjør narr av henne. Hun blåser det vekk, hun er vel ikke så svak at hun må ha ham ved sin side hele kvelden. Hun må jo greie å ta vare på seg selv, og hun må tåle en spøk. De er jo på fest for pokker.

Hun husker varmen fra de stinne lokalene, lukten av sigarettrøyk og alkohol. Kjenner hvordan svett bar hud klistrer seg fast mot hennes i det folk presser seg forbi. Hun går sidelengs for å komme seg frem. Speider etter ham på dansegulvet. Kjenner mer på den kvalme følelsen av at hun egentlig er her alene.

Hun husker ansiktet hennes. Innrammet av store brune krøller. Uttrykket i de brune øynene hennes da han spør om hun vil være med ham hjem i natt.
Krølledamen ser fra henne til ham. Selv ser hun bort, later som om hun ser noen kjente lenger bort i lokalet og smiler. Ut i løse luften.
-Er dere sammen? spør Krølledamen anstrengt.

-Nei, sier han. Nei.

Hun har snudd seg helt bort nå, er altfor opptatt med å speide etter kjente på dansegulvet, altfor opptatt av å stikke hodet ned i ølen sin. Plutselig står Krølledamen foran henne. "Er du sammen med han der? I så fall..." sier hun og himler med øynene før hun forsvinner.

Hun husker hvordan hun gikk målløst gjennom folkemengden, hvordan hun skubbet borti svette våte kropper uten å egentlig se hvor hun gikk fordi øynene hennes svømte over av tårer.
Hun begynte å lete desperat etter et kjent vennlig fjes som kunne ta henne trygt hjem, men hun har ingen kjente i denne byen. Og hun er langt hjemmefra. Det er håpløst.

Hun husker at hun er så glad for at de skal dra, husker lettelsen i det hun synker ned i setet på taxien. De er mange, så de kjører minibuss. Han sitter i setet ved siden av henne, hun sitter ved vinduet, vendt fra ham. Stirrer taust ut i den mørke natta.

Hun husker den flørtende latteren hennes og antrekket hennes som knapt skjuler noe. Hvordan hun lener seg over setet og legger en arm rundt halsen hans. Lukten av parfyme, lyden av klirrende armbånd.

Hun husker ikke hva som blir sagt nå, hun husker bare suset fra alle de fulle menneskene i bussen, hun husker en forferdelig hodepine og følelsen av at hun savner broren sin. Det er det hun tenker på. Hun hører noe som får henne til å krympe seg, men hun kan ikke huske hva det er.
Så kommer det noe som skal redde henne. "Nå får det faen meg være nok".
Han er den stilleste gutten i gjengen. Han er alvorlig og hun kjenner han ikke noe særlig. Han mumler noe mer, noe hun ikke hører. Ved siden av seg i setet synker Han sammen. Det blir stille på bussen en liten stund, før alle er på topp igjen. Men Han sitter stille. Forsøker å snakke med henne men hun svarer ikke, snur seg enda mer bort.
Vel hjemme legger hun seg mens han sitter ute. Hun hører at han kaster opp. Ett eller annet sted inne i søvnen kommer han og legger seg ned ved siden av henne.
Det tar lang tid før hun sovner igjen.
I morgen drar hun hjem, tenker hun. I morgen er det slutt.

Wonderwoman på en stille onsdag

Wonderwoman ligger i sengen med en liten god gutt. Hun har to lubne armer om halsen, to trette blå øyne som stirrer på henne.
Hun stryker ham varsomt over den myke ryggen. Kiler ham lett under de bløte føttene. Han skal egentlig sove, men han spør henne stadig om noe. Hun burde sikkert være streng, si at han må sovne alene nå, være stor gutt. Hun får seg ikke til det. Vil at han skal være liten så lenge som mulig.

 I døra står plutselig Han.
Lurer på hvorfor de bruker så lang tid, forteller henne at andres barn på samme alder legger seg alene og sover i egen seng hele natta. Wonderwoman svarer ikke. Trekker Guttungen tettere inntil seg, kysser ham på pannen. Han som står i døra sukker. Forsvinner ut.
I kjelleren står flytteesker flatpakket bak noen hyller. I kjøkkenskapet står uåpnede pakker med kjøkkenutstyr. Hun har gjort noen små forberedelser.
Hun tenker at jo mer hun har pakket jo lettere flyr hun. Ikke på vinger, de har han brukket for lenge siden. Men det stopper ikke en ekte Wonderwoman. Hun flyr lett videre. På kosteskaft!

Wonderwoman prøver og feiler

Wonderwoman trakk i treningstøy i går. Hun har flere ganger bannet på at aldri om noen noensinne skulle se  henne  iført joggebukse, men så har det altså skjedd. Det var deilig å komme seg ut og gjøre noe som virkelig plaget kroppen. Med god musikk på øret fikk hun faktisk både guts og tæl, men dagen i dag er grusom. Det verker i både armer og ben, til tross for at hun fra skoledagene husket at hun måtte tøye godt ut. Følte seg kanskje som en idiot der hun sto svett og rød utenfor huset og gjorde øvelser hun ikke hadde gjort på mange år, men pytt pytt. Har Wonderwoman satt seg et mål så når hun det.

Hun er i det hele tatt ganske glad i dag, Wonderwoman. På jobben har hun fått servert en umulig oppgave hun ikke skjønner bæret av, en sak milevis unna hennes fagfelt, men den gjør henne både stolt, glad og redd på en gang. Stolt og glad fordi noen tror hun er kompetent til å løse den, redd fordi hun ikke vet om hun greier det.
Samtidig har Wonderwoman bestemt seg for å ikke være så redd for å gjøre ting feil lenger. Hva så om man gjør en og annen feil, spiller det noen rolle så lenge man har prøvd, så lenge man har gitt det sitt beste forsøk?

Wonderwoman tror hun har lært

For en gangs skyld har hun tatt jobben med hjem. Hun har nok å gjøre for hele kvelden, i tillegg skal hun ut og jogge. Bare det blir tid. Herregud for et press hun har lagt på seg selv. Hun skjønner at hun har lagt lista høyt. Men er hun opptatt slipper hun å tenke. Det er deilig å la tankene holde seg til ufarlige ting. Ufarlige ting som mat, trening og jobb.

Samtidig sitter Han foran tv'n. Det er lenge siden han gjorde noe annet nå. Det er lenge siden han 'jobbet overtid', lenge siden han satt på dataen og 'jobbet' til langt på natt.
Wonderwoman har nesten lyst til å be han komme seg opp og gjøre det han pleier. Komme seg på nett igjen, gjenopprette kontakten med de han helt sikkert savner.

Det er ingen vits å forsøke å forandre seg for min del, tenker hun. Forstår han ikke at de er ferdige? Kjenner han ikke hvordan hun krymper seg når han tar på henne, hvordan hun stivner til i det han legger seg inntil henne om natten? Ser han ikke vemmelsen i øynene hennes når han forsøker å være god mot henne?

Wonderwoman vet ikke hva fremtiden bringer, men en ting er sikkert; hun skal skape den selv. Alene! Aldri mer kaste seg ut i armene på en annen og tro at han er den eneste som kan redde henne fra å drukne. Hun har da vel for faen lært seg å svømme selv!

Wonderwoman tipser mannlige sexchattere

Wonderwoman innser at det var flaks, råflaks, at hun støtte på Goodboy den gangen. Tilbake i gamet er hun bare uheldig og har allerede gått lei. Det virker ikke som om det finnes noen som faktisk kan skrive, som kan bekrive og skildre noe på en levende måte. Og greier de det måtelig så er de masete og sender bilder av seg selv som gjør at hun absolutt ikke greier å fortsette kontakten. Noen sender også svært lite passende bilder som gjør Wonderwoman mer kvalm enn kåt!
Wonderwoman ønsker å opplyse alle menn om følgende: Det finnes ikke den kvinne i verden som blir kåt av å se et bilde av en fremmed manns penis! Det er heller ikke særlig smart å insistere på å sende bilder av seg selv dersom man likevel bare skal ha kontakt over nett og man forstår, eller må ha forstått at man ser ut som stryk. Da er det mye bedre å overlate alt til fantasien. En par ting til Wonderwoman ønsker å opplyse alle mannlige sexchattere om: Man sender ikke mail med fullt navn og bilde før man har en viss idè om hvem man snakker med. Tenk om du sender det til tanta di? Eller kona? Og til slutt, man pøser ikke ut informasjon om alle sine små nydelige barn. Joda, Wonderwoman vet at man kan være en god forelder og likevel ha et sexliv, men det siste hun vil tenke på i en sådan stund er søte små uskyldsrene barn. Man trenger ikke lyve, men man kan ganske enkelt unnlate å nevne dem.

Wonderwoman tar kontrollen

Wonderwoman  er tilbake på jobb. Har fått på seg "uniformen" som hun kaller den. Hun er saklig og alvorlig på møte med sjefen. Hun suser gjennom gangene på høye hæler og håret flagrende. Her er hun ikke mamma, her er hun ikke samboer, her er hun ingen blogger. Her er hun faktisk Wonderwoman. Dama som greier av det meste. Det kjennes ganske deilig å være tilbake.
Det ble tre lange ferieuker i lag med Han. Det kan bli fint å bare ha noen få timer sammen på kveldene, i tillegg til helgene selvsagt. Disse timene vies helt andre ting enn å pleie "forholdet".
Wonderwoman har fullt fokus på Guttungen, i alle fall inntil han sover for kvelden. Og hun har flere planer. Skumle planer. I alle fall i Wonderwomans verden. Hun har kuttet ut brød og sukker. Og hun skal begynne å trene.
Vi snakker om en sjokoladejunkie av dimensjoner, et matvrak få har sett maken til. I tillegg har hun aldri trent, aldri hatt behov, aldri hatt lyst. Så begynner hun nå. This day.... Hun vet godt at det blir beinhardt. Det er hennes form for "selvskading med glimt i øyet". En utfordring. Et helvete.
Akkuat slik livet arter seg noen ganger. Men dette er noe hun kan kontrollere.