Wonderwomans blåmandag

Hun har ikke stort å komme med nå. Hun føler seg litt nede, litt overvunnet, litt resignert.
Det går i bølgedaler.
Hun skulle ønske hun kunne lukke øynene for alt som plager henne, gå tilbake til det livet hun hadde før hun begynte å drømme om en annen fremtid.
Gå tilbake til livet slik det var.
Det man ikke vet har man jo ikke vondt av, og hun hadde det fint når hun ikke visste. Ikke fantastisk, ikke flott, men hun hadde det fint.
Dessverre har drømmen om fremtiden festet seg godt i henne nå. Hun ser den for seg hver gang hun lukker øynene.
Noen ganger er den fin. Andre ganger ikke. Uansett; den er der, hele tiden. Og hun makter ikke vende tilbake til livet slik det var.

En kollega sier at Wonderwoman stråler om dagen. Spør leende om hun er gravid. De spøker litt rundt det og Wonderwoman forstår at komplimenter ikke stikker så dypt. Er det noe hun ikke gjør for tiden så er det å stråle. Hun ser det selv, i speilet på badet før hun drar på jobb, i speilet i entreen når hun kommer hjem; hun er så sliten. Forsøker å skjule det med sminke, pene klær og stæsj, men synes ikke det nytter.

Wonderwoman er sliten. Sliten av å smile, sliten av å sprudle, sliten av å dekke over.
Hun merker at hun gjør det ovenfor Han også. Smiler innbitt, later som om hun har det så bra.
Han snakker om fremtiden, snakker om planer de en gang hadde. Snakker om dem som om de faktisk skal realiseres.
Hun orker ikke si i mot han. Hun svarer "mhmm", svarer med et skuldertrekk, svarer svevende. Orker ikke mer akkurat nå.
Må samle tankene, men de vandrer som oftest.

Hun finner trøst i musikken, samtidig er det musikken som får henne til å dagdrømme som mest. Musikken som får henne til å lengte bort enda mer enn hun allerede gjør. Wonderwoman må bruke litt tid på å finne ut hva hun vil med livet sitt. Finne ut litt mer enn bare at hun vil være alene.

Wonderwoman må finne seg selv.