Så hvorfor gjør hun som hun gjør da?
Hvorfor avvente, hvorfor utsette?
Hun vet at det kommer til å skje før eller senere. Hun vet at det ikke blir "bedre" om et år, hun tviler på at det blir verre.
Noen vil kanskje si at hun kaster bort tiden, kaster bort et år av sitt eget liv ved å sitte slik på gjerdet.
Mens hun sitter der og dingler med bena ser hun at gresset er grønnere på den andre siden. Hun ser at der kan hun gå barbeint i duggvått gress og plukke blomster.
På hennes side av gjerdet er det ganske dødt, mer eller mindre asfalt. Det er trygt å trå barbeint på asfalten. Det hender hun brenner seg i sommersola, men det skjuler seg i det minste ikke mange overraskelsene. Hun vet hva hun tråkker på, her finnes det ingenting hun ikke kjenner godt til fra før av.
På den andre siden, den grønne siden, er det stort sett uoppdaget land. Her kan man løpe barbeint på mykt grønt gress, her kan man plukke og spise seg mett på saftige bær eller bare sitte rolig og beundre de vakre blomstene.
Ulempen er at det skjuler seg så mangt under gresset som man ikke ser med det blotte øyet.
Man kan være uheldig og tråkke på en tistel eller et brennesle, men smertene er ubetydelige og de går fort over. De vakre blomstene kan være fine å se på men dersom man plukker en kan man bli skuffet over den vonde lukten. Store røde bær som ser himmelsk gode ut kan vise seg å ha en bitter smak, noen ganger er de dertil giftige og skaper sykdom og elendighet i lagt tid etter inntak.
Livet på asfalt og livet i den grønne friheten kan neppe sammenlignes. Noen ganger hopper hun ned på den grønne siden, bare for å kjenne hvordan det er. Hun har luktet på en og annen blomst, uten å plukke. Hun har til og med spist et bær. Ikke uspiselig, ikke giftig, men det var ikke direkte helsebringende heller.
Det er skummelt å utforske nytt land. Det er risikabelt, man kan komme til å bli både brent og forgiftet.
Wonderwoman er redd for å miste seg selv i gledesrusen over å være fri og det har hun ikke råd til.
Hun blir sittende på gjerdet, så får andre mene hva de vil om det. Kanskje er hun bare feig?
Jeg tror man kan ha behov for å finne mot til å stå alene. Det er greit å modne til det ansvaret. Skjønner den godt jeg. Mange tenker man er skiftende og usikker om man ikke flykter ifra forhold som ikke er bra, men man kan faktisk ha behov for å modnes til å våge å stå alene. Man gir bort så mye av seg selv i et forhold. Det tar tid til å finne tilbake til seg selv. Har selv opplevd å løpe inn i nytt forhold for frykten av å stå alene. Det var IKKE lurt! Noe av det dummeste faktisk...
SvarSlettEller kanskje Wonderwoman skulle forsøke om hun greier å snu seg mens hun sitter på gjerdet. Se andre veien. Se nøye.
SvarSlettDet er praktiske årsaker til at man legger asfalt der man ferdes ofte.
Faust.
Tipper wonderwoman har stirret på asfalten helt til hun ble kjent med sine egne følelser og meninger. Som urtypisk wonderwoman er hun kritisk til seg selv og sine følelser og mener å hale ut tiden kan bli sett på som feig. Redd for hva andre skal mene eller tenke. Kanskje hun ikke trenger råd og andres meninger, men å bli trygg på sine egne...
SvarSlettJeg oppdaget denne bloggen i dag, og har lest den fra begynnelse til slutt. Du skriver bra og fengende, og jeg tror de aller fleste kan kjenne seg igjen på enkelte ting. Vil bare ønske deg lykke til på reisen og så håper jeg du tar motet til deg til å komme videre etterhvert.Lykke til! :)
SvarSlett...og så synes jeg så absolutt du burde gjøre noe mer ut av skrivingen din, for du kan absolutt skrive ;)
her er jeg veldig enig med siste anonym! Om du velger å gi ut en bok si i fra! For den skal jeg lese!!
SvarSlettUnike klær til barn og kvinner: Wonderwoman er så enig så enig.
SvarSlettAnonym: Det er jo umulig for deg å vite, men det går ikke en dag uten at Wonderwoman tenker tanken. Hun kunne bli værende, hun kunne fint greie det. Men så tenker hun på at hun (ifølge statistikk og forventet levealder) kan ha omtrent 45-50 års samliv med Han i vente. 50 år er lenge det. Hva slags liv vil det være? I motsetning til Faust er ikke Wonderwoman så interessert i å selge sin sjel til "djevelen".
Anonym: Takk!
Litefrø: Takk.. Wonderwoman blir bare flau:-)
Håper det går deg godt,
SvarSlettOfte er det fantastisk å komme ut av et vondt forhold, når bare ting får lagt seg og en ser klart igjen.. Da er det godt. Ensom vil du aldri bli, du har barn. Man kan ikke bli ensom når man har barn.
Ønsker deg masse lykke :)
Lenelene: Wonderwoman blir nok aldri ensom og alene nei,og godt er det. Hun gleder seg til å komme seg ut, men akkurat nå drar hun lasset alene, og det kjennes litt tungt. For alles del vil hun at Han skal "være med" på veien ut. Det hadde vært mye lettere å starte på nytt alene hvis de var enige om at det var til det beste.
SvarSlettDet kommer til å gå fint med deg,tror du er ei sterk jente.
SvarSlettAnonym: Takker. "Det ordner seg" er en frase hun bruker flittig! Det gjør jo alltid det!!
SvarSlettHei Wonderwoman!
SvarSlettHar nå rast igjennom bloggen din, sugd til meg alle innleggene som svamp suger vann.
Jeg kjenner igjen så mange av tankene dine, sitter selv i et forhold jeg er usikker på. Eneste forskjell er at jeg fortsatt er glad i (eller lurer megselv til å tro at jeg er glad i) ham. Er sliten av å ikke vite hva jeg vil, og av det svingende forholdet vårt. Eneste som holder meg oppe er min elskede lille gutt på 1 år.
Du har inspirert meg til å starte min egen anonyme blogg, mest for å finne en tråd, prøve å få orden i tankekaoset, og bestemme meg for hva jeg vil.
Kan hende jeg legger inn bloggadressen her når første innlegg er lagd.
Vit, du er ikke alene! Vi er flere som tenker på deg!
Anonym: Så hyggelig at du liker bloggen. Wonderwoman forstår så godt den følelsen av å være sliten, det er virkelig slitsomt når man ikke vet hva man vil.
SvarSlettDet er slitsomt å planlegge ting du ikke vil planlegge, slitsomt å tenke på alle forventningene de rundt deg har..
Du er hjertelig velkommen til å legge igjen adressen din hos Wonderwoman. Det er deilig å få ut tankene, og det at det ligger åpent for alle tillegger prosjektet en viss spenning...