Nå har det altså skjedd, Wonderwoman har opprettet en blogg.


I sneglefart ut av et samboerskap som har hanglet i mange år må hun skrive seg gjennom prosessen, og hvorfor ikke gjøre det på nett hvor andre kan lese om hennes erfaringer underveis. Det skal sies at hun ikke en gang har kommet til startgropa. Hun er underveis, forsov seg kanskje, tok en lang dusj og bevilget seg 10 minutter til frokost. Men hun kommer. Og hun står snart på startstreken. På vei til et bedre liv.
Et liv som singel, men ikke alene. Wonderwoman blir aldri alene, heldigvis! Hun er mamma, men blir aldri "alenemor" - barnet har en dedikert far, men han er ikke ment for Wonderwoman og Wonderwoman har aldri vært ment for ham.

tirsdag 10. august 2010

Dumme Wonderwoman

Det dummeste Wonderwoman har gjort var å gi slipp på vennene sine.
Han hadde flust av gode venner, en stor gjeng som hadde vært sammen siden barneskolen.
De var mye mer sammensveiset enn vennene hennes, det skal de ha. Hyggelige var de også. Hyggelige, morsomme, fine mennesker som hun etterhvert ble veldig glad i.
Men, de har èn feil, de er egentlig ikke hennes venner. De vil alltid tilhøre han.

Hun vet at hun mister dem alle den dagen hun drar. Hun vet at ingen vil si et vondt ord til henne, men de kommer ikke til å ringe henne mer. De kommer ikke til å invitere henne over på kaffe, de kommer aldri til å be henne med på kino eller lunj.
Når hun går fra Han går hun også fra dem. Når hun går fra Han mister hun både vennene og familien hans.

Hun kan velge å fortelle alle hvorfor hun går. Hun kan forsøke å kjøpe seg litt sympati og forståelse. Eller hun kan være jenta som forlater mannen sin uten grunn, uten noen forklaring. Gudene skal vite at Han aldri kommer til å gi de noen.
Men hun kommer ikke til å gjøre det.
Kommer aldri til å utlevere han, utlevere forholdet og samlivet deres på den måten. Dessuten, skulle hun først være ærlig måtte hun jo fortelle om sine egne svin på skogen, og det frister sant og si ikke noe særlig.

Nei, nå kan hun angre seg, Wonderwoman, for at hun lot vennene sine seile sin egen sjø den gangen.
Og angrer gjør hun, hver eneste dag.

4 kommentarer:

  1. Kjenner meg igjen...

    SvarSlett
  2. Dina: Mange som glemmer vennene sine når de går inn i et forhold i ung alder. Man blir klokere med årene...

    SvarSlett
  3. Hva med å prøve å ta opp igjen kontakten med de som stod deg nærmest? Jeg bodde borte i mangen år, men da jeg kom hjem og tok kontakten med de som jeg hadde gått med tidligere fikk jeg kontakt med noen, mens andre ikke gadd lenger.

    Du taper mer på å ikke prøve. Kanskje har du flere venner enn du tror.

    SvarSlett
  4. Anonym: Det er klart, hun taper jo ikke noe på å prøve.. Det som er helt sikkert er at det ikke er lett å skaffe seg nye venner i voksen alder. Alle virker fryktelig opptatt med seg og sine, og de fleste ser ut til å nok venner. MEN; den som intet våger osv...

    SvarSlett