Wonderwoman tør ikke hoppe

Hun ligger tett oppunder vannskorpen. Som en fisk ligger hun der og vaker. Betrakter verden over vannet. Har lyst til å ta sats og hoppe. Tør ikke. Hun føler seg hjemme i vannet. Det er trygt. Noen ganger kjølig og ensomt men hun er i det minste kjent her. Hun vet hva hun skal passe seg for. Hun vet hvordan hun skal holde varmen. På overflaten er det ikke sikkert hun overlever så lenge. Er hun sterk nok til å stå alene, er hun sterk nok til å ikke la seg dra ned på dypet igjen? Hun har delvis forstått besettelsen hans nå. Hun har skjønt at man kan bli hekta på bekreftelse fra andre. Hun tar seg selv i å flørte på butikken, på jobb, på biblioteket. Hun sender en stakkar et langt flørtende blikk bare for å se om hun får reaksjonen hun ønsker seg. Hun griper den samme boka samtidig med en annen bare for å streife hånden hans. Det er deilig å få det bekreftet. Det gir henne en slags rus hver gang noen besvarer flørten hennes. Når hun kommer hjem skammer hun seg. Når hun kommer hjem forsøker hun å late som om det ikke har skjedd. Hun vet hva det betyr, det faktum at hun søker en form for bekreftelse hos alle og enhver. Det betyr at hun ikke er klar for overflaten. Det betyr at hun bør ligge og duppe under overflaten en stund til. Hopper hun nå er hun et lett bytte. Hopper hun nå vil hun bli fanget. Hun vil sluke agnet rått, nettopp fordi hun er så utsultet. Utsultet på kjærlighet og nærhet. Samtidig rusler de sammen, Wonderwoman, guttungen og Han. De drar på lekeplassen, i svømmehallen og på sopptur i skogen. De skravler, tuller og ler. Hun lurer på om de rundt henne aner noe. Om de ser hvordan hun lengter etter å hoppe til overflaten, kjenne frisk luft og sola varme. Bare ikke ennå, tenker hun. Hun må finne seg selv først. Finne seg selv før noen finner henne.