En sniktitt i innboksen hennes - Del 2

Vil bare si at jeg har gått rundt og fantasert om deg i hele dag.
Drømt om å ha den nakne kroppen din tett mot min.
Kjenne brystene dine bli klemt mot brystkassen min, og føttene våre flettet sammen mens vi kysser mykt og ømt.
La fingrene mine følge hver kurve på kroppen din, og bite deg forsiktig i øreflipper og brystvorter.
Holde rundt hverandre og glemme tid og sted. Bare tenke på hverandre der og da.
Bare la kroppene og lysten leve sitt eget liv, og nyte hvert sekund.

Går og legger meg nå, og skal ihvertfall nyte hvert sekund av drømmene jeg kommer til å drømme om deg.
Nattaklem fra meg til den mest fasinerende og spennende jenta jeg har pratet med på lenge.

Nå var hun jo ikke det, ikke i virkeligheten. Det visste hun ikke da. Hun svarte kort:

Kjenner mer og mer på at dette er noe jeg kan tenke meg å få oppleve
sammen med deg. Og jeg fantaserer hvert ledige øyeblikk jeg har..

Han bekrefter at hun ikke er alene om det;

Jeg også......både dag og natt, faktisk.
Drømmer om det på nettene og tenker på det hele dagen.
Når jeg tenker på arbeid kjenner jeg at jeg savner å tenke på det......
Lå og tenkte på dette her med oss før jeg sovnet igår kveld. Skjønner egentlig ikke hva som har skjedd, men vet at dette har gjort meg glad, fornøyd og full av gode følelser.

Litt merkelig måte å finne hverandre på, men hva gjør vel det.
Om jeg hadde funnet deg under ett tre i en park eller på en flott resturant spiller ingen rolle. Du er ei flott jente som jeg hadde likt uansett hvor jeg fant deg.
Du gjør noe rart med følelsene mine. Kjennes ut som det er kullsyre i blodet mitt for tiden.


Savner deg alltid når jeg ikke får skrive med deg. Hvordan skal det bli når jeg har truffet deg og må reise hjem??!!!
(som alle vet gikk det veldig fint)
 
Og sånn holdt de på. En stund.
Det virker lenge siden, litt som en annen tid, selv om det er et knapt halvår siden det ble skrevet.

Wonderwoman lovet dere enda en sniktitt i innboksen hennes men har visst latt det gå i glemmeboka.
I dag fikk dere det.
Det grove får hun kanskje utelate, i alle fall enn så lenge. Wonderwoman føler seg særdeles lite dirty for tiden..

Å drive en bedrift

Det er på mange måter lett å leve i et forhold uten kjærlighet. Så lenge man ikke tenker på hva man går glipp av går det faktisk lekende lett.
Familien fungerer som en hvilket som helst bedrift, og man må ikke nødvendigvis være spesielt glad i kollegaen for å få arbeidsdagen til å gå bra. Det holder at man sambarbeider godt, at man er enig om de avgjørelser som tas.
Det faktum at man ikke nærer noe behov for å være sammen med kollegaen mer enn nødvendig gjør jo også at man slipper konfrontasjoner dersom den ene sjelden er tilstede på kontoret…

Ikke at Wonderwoman synes hun lever det ideelle liv for tiden, men hvis man først skal forsøke å ha et positivt syn på livet så velger hun å være glad for at de samarbeider bra. Glad for at de kan pakke sekken og dra på tur i skogen med Guttungen, sammen. Glad for at de kan ligge på gulvet og spille Memory med sønnen, sammen.

Selvsagt skulle hun ønske at han som kom inn døra hver ettermiddag var en hun hadde savnet, en hun gledet seg til å treffe. Selvsagt skulle hun ønske at hun bodde i lag med en hun gledet seg til å krype inntil om kvelden, en hun elsket å våkne ved siden av.
Sånn er det ikke. Ikke nå. Og hun kan ikke tenke for mye på det.
Noen ganger forsvinner Han inn i en annen verden, noen andres verden. Noen ganger lukker han andres dør bak seg, sover under en annens dyne.

"Det er ikke meg. Det er en drømmeverden" sa Han en gang.
Som om det skulle forklare noe som helst, tenkte hun da.

Hun forstår mer nå. Det hender hun er der selv. Bak sin egen dør, men et annet sted, en gang i fremtiden. I en drømmeverden.

Wonderwoman i tvil

Lite, gammelt, hvitmalt og med glassveranda. Røde pelargoniaer i vinduet, innrammet av hvite blondegardiner. Dette var barndommens drømmehjem.
Hver gang hun kjørte forbi som barn stirret hun lengselsfullt opp mot det vesle gamle huset. Ikke fordi det var nytt, stort eller flott, for det var det ikke, tvert i mot. Det var ett eller annet magisk ved hele huset og plassen rundt, noe hun aldri har greid å sette fingeren på.

Malingen flasser av. Vinduer og tak er klare for utskiftning og inne ser det ut som det har gjort de siste 40 år. Men utsikten er ubetalelig.

Nå ligger det ute for salg. Prisen er overkommelig og huset er slett ikke ubeboelig sånn det står.
Wonderwoman slår umiddelbart tanken fra seg.
Ikke nå, jeg må vente, tenker hun. Dessuten er det utenkelig å flytte milevis fra Han med tanke på Guttungen.
Likevel, når Wonderwoman lukker øynene ser hun både huset og prisantydning for seg.

Så hva gjør hun?
Hun går i tenkeboksen.

Wonderwoman prøver noe nytt

Hun lever litt på siden av seg selv om dagen.
Sammen med Han har hun jobbet med et evighetsprosjekt som endelig begynner å bære frukter, et evighetsprosjekt som ser ut til å få en ende likevel. Som to gode kollegaer feirer de suksessen og roser hverandre opp i skyene. De har det travelt nå, glemmer hverandre og samlivet oppi det hele. Det kjennes helt ok. Wonderwoman liker å jobbe med Han. Jobbe, ja.

På jobben, den egentlige jobben, kjenner hun seg også roligere om dagen. Hun jobber iherdig på kontoret, men forsøker å delta i det sosiale, i alle fall mer enn hun pleier. Alle som jobber med henne hver dag vet at hun helst bare vil snakke jobb, at hun blir stresset av å henge ute i høstsola når hun vet at papirene på kontoret hoper seg opp, vet at telefonen ringer og mailene strømmer på. Hun forandrer seg gradvis. Hun er mykere i kantene nå, smiler mer og tar seg selv i å fleipe på morgenmøtet, noe sjefen med glimt i øyet kommenterer som "urovekkende".

Hver kveld tar hun seg tid til treningen og den gjør henne merkbart og synlig sterkere. Kanskje er det treningen som hjelper henne med humøret også. Hjelper å gjøre henne roligere, mer laidback.. Hun vet ikke. Vet bare at det gjør henne godt.
Og livet er fint å leve, særlig når man har en stor kopp kaffe på pulten, høstsola varmer gjennom ruta på kontoret og musikken strømmer fra høyttalerne.
Enjoy

Wonderwomans favorittsang

En ekte kjærlighetserklæring

Wonderwoman har forsøkt å fokusere på alt som er godt nå, og det fungerer fint. Å grave seg ned i alt som er kjipt gjør ingen noe godt. Ikke henne selv, ikke samboeren, ikke sønnen.
Nå har hun hatt en fantastisk fin helg sammen med en fantastisk fin sønn.
Store smil og varme kyss har det blitt mange av, han deler gladelig ut begge deler.
Når hun følger han til barnehagen mandag morgen holder han hånden hennes hardt. "Du må holde meg, mamma. Det kjører mange biler her" sier han alvorlig. Det er ikke en bil i sikte. Hun klemmer hånden hans forsiktig. "Mamma passer på deg", svarer hun rolig. "Mamma passer jo alltid på deg".
Han stopper og ser opp på henne. To store blå øyne lyser under skyggeluen. "Pappa også" sier han. "Ja, pappa også", svarer Wonderwoman.
"Men pappa er ikke her nå" sier han undrende. "Mammaer og pappaer passer alltid på likevel, sier hun. "Selv når vi ikke er der". Han nikker, fornøyd med svaret. Wonderwoman skulle bare ønske at det var sant. At hun alltid kunne passe på ham, også når hun ikke er der.
Da hun skal til å gå fra ham i barnehagen, roper han på henne. "En kos til, mamma". Hun gir ham det. "Mamma`n min er snill" hører hun ham si i det hun forsvinner ut døra på vei til jobb. Wonderwoman smiler for seg selv. Gleder seg til å komme hjem etter jobb, gleder seg til å komme hjem og kose, leke og tøyse med ham.

Wonderwoman kan ikke klage. Hun har verdens fineste gutt, frisk er han også. I perioder glemmer hun å være takknemlig for alt hun har. I perioder trenger hun å bli minnet på hvor heldig hun er.
Da er det fint å ha en liten gutt som ene og alene representerer alt som er godt her i verden. Da er det lett å gjøre hver dag til en fin dag.

Åpent brev til Han

Kjære.

Husker du tilbake til den våren vi møttes?
Husker du den første kvelden, hvor kaldt det var?
Du ble med meg hjem. Vi lå ved siden av hverandre på senga og snakket hele natten.
Det var en rar opplevelse. Du var litt full. Jeg var ukomfortabel med det. Ikke redd, ikke utrygg, bare ukomfortabel.
Du forsvant hjem i grålysningen, jeg husker hvordan tåka lå tett utenfor vinduet mitt når du gikk.
Jeg sovnet med klærne på. Spent, fordi jeg hadde truffet deg. Urolig, fordi det var noe som ikke stemte. Jeg hadde deg ikke der jeg burde hatt deg.

Utover sommeren, da vi egentlig burde ha vært stormende forelsket, allerede da skurret forholdet vårt.
Jeg var forelsket, men hva var du egentlig?
En lang periode kunne vi bare treffes i helgene. Når helgen endelig kom kjørte jeg lange veier for å komme til deg. Det passet deg aldri å komme til meg, du hadde fantastisk dårlige unnskyldninger og jeg godtok de. Lenge. Jeg var ikke riktig 20 år, jeg var jo også fantastisk dum. Dum, naiv, troskyldig...
Så var jeg der hos deg i helgene. Ofte jobbet jeg hele dagen og så deg bare på kvelden.
Kompisene dine dro ut hver lørdagskveld, som regel ville de ha deg med. Og du dro.
Dere skulle på utesteder hvor jeg uansett ikke kom inn, sa du. Og det hadde du jo rett i, jeg var for ung.

Når du kom hjem ved fire fem tiden på morningen og kom under dynen min var du som regel småfull.
Jeg vet ikke hva du egentlig gjorde i denne perioden. Det spiller ingen rolle om du bare drakk og hadde det moro med gutta eller om du rotet rundt med andre jenter. Det spiller ingen rolle.
Du skulle ha ønsket å være sammen med kjæresten din.

I en periode hadde du det tøft. Jeg vet det. Jeg forstår det ikke, for jeg har aldri vært der selv, men jeg så det, hørte deg og forsøkte å ta det inn som best jeg kunne.
Du kunne ringe meg, midt på natten, fordi du trengte å snakke med meg. Som regel skulle jeg opp ved fem-tiden, men jeg lå gjerne våken og hørte på deg til morgengry. Fordi jeg var glad i deg, fordi du trengte meg.

Så ble jeg gravid.
Jeg husker ikke hvordan jeg fortalte deg det, jeg husker ikke en gang at jeg tok testen.
Du lot alt være opp til meg, presset meg ikke til å ta noe valg. Sa du ville stille opp, droppe studiene hvis det ble nødvendig.

Jeg bestemte meg ikke, rakk ikke.
Det var natt, jeg våknet av smertene og alt blodet. Jeg forsto først ikke hva som skjedde.
Jeg var så redd, og det er vel stort sett det jeg husker. Redselen og blodet. Og at jeg ringte deg.
Husker du det? Husker du hva du svarte? "Jeg vet ikke jeg…men du, nå må jeg nesten sove, jeg skal tidlig opp i morgen".
Det svarte du, ordrett.

Vi snakket aldri om det igjen.


Etter et år sammen ble vi samboere.
Ting bedret seg, du forandret deg gradvis til å bli den trygge stødige gutten jeg håpet du ville bli. Men du var fryktelig sjalu. Noen ganger irriterte jeg deg med vilje, syntes du også fortjente å føle på utryggheten jeg hadde kjent på så ofte.

Men ting roet seg. Vi ble voksne vi også.
Og vi hadde det stort sett fint, synes du ikke? Vi ble et sånt kjedelig par som satt hjemme hver helg, lagde mat sammen, så på tv sammen og gikk tur sammen.

Da du tok opp igjen studiene slo det meg ikke at du kunne bruke tiden andre steder enn på skolen. Ikke med en gang.
Jeg var så stolt av deg, fordi du hadde guts til å begynne med dette i voksen alder, stolt fordi du la ned så mye tid og arbeid i det.

Så raste alt sammen.

"Skal vi treffes i kveld?"

Du lovte på tro og ære at det var et engangstilfelle.

Siden fant jeg ut at du fortsatte med ditt. At jeg etter hvert gikk høygravid, og senere hadde født den vakre sønnen vår så ikke ut til å legge en demper på lysten din.

Da jeg begynte å jobbe igjen ble jeg fort sliten, så du ikke det? Hørte du ikke hvordan jeg ba om hjelp? Du hadde aldri tid, du måtte ta studiene alvorlig nå, sa du. Jeg var jo enig. Tenkte at det var for en periode, at det var viktig at du gjorde det bra.
Du bodde på hotell med all inclusive, heldiggrisen.

Så gikk raset igjen.

Jeg ba deg dra, kunne du ikke bare gjort det? Ikke bare ba jeg deg når jeg var sint og rasende, jeg tryglet deg faktisk når ting hadde roet seg. "Vær så snill", sa jeg.

Du er ikke bestandig så snill, vet du det?

Du sier at du er så glad i meg. Du sier det faktisk ganske ofte. Synes du ikke det er trist at du aldri får noe ordenlig svar?
Synes du ikke det er trist å bo sammen med ei jente som stivner i armene dine, ei jente som snur seg bort hvis du forsøker å kysse henne?

Jeg vet ikke hva jeg kan si eller gjøre for å få deg til å innse det, men du har aldri vært forelsket i meg. Du tror kanskje det selv, men jeg garanterer at det ikke stemmer.

Jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper du en dag får oppleve hvordan det er å møte et menneske du vil være sammen med døgnet rundt, et menneske du både vil og kan dele alt med.

Du er fri til å starte letingen når du måtte ønske, og jeg håper av hele mitt hjerte at du finner det du trenger.

Men aller først må du la meg gå, slippe meg fri. Kan du gjøre det? Vær så snill?