Det er på mange måter lett å leve i et forhold uten kjærlighet. Så lenge man ikke tenker på hva man går glipp av går det faktisk lekende lett.
Familien fungerer som en hvilket som helst bedrift, og man må ikke nødvendigvis være spesielt glad i kollegaen for å få arbeidsdagen til å gå bra. Det holder at man sambarbeider godt, at man er enig om de avgjørelser som tas.
Det faktum at man ikke nærer noe behov for å være sammen med kollegaen mer enn nødvendig gjør jo også at man slipper konfrontasjoner dersom den ene sjelden er tilstede på kontoret…
Ikke at Wonderwoman synes hun lever det ideelle liv for tiden, men hvis man først skal forsøke å ha et positivt syn på livet så velger hun å være glad for at de samarbeider bra. Glad for at de kan pakke sekken og dra på tur i skogen med Guttungen, sammen. Glad for at de kan ligge på gulvet og spille Memory med sønnen, sammen.
Selvsagt skulle hun ønske at han som kom inn døra hver ettermiddag var en hun hadde savnet, en hun gledet seg til å treffe. Selvsagt skulle hun ønske at hun bodde i lag med en hun gledet seg til å krype inntil om kvelden, en hun elsket å våkne ved siden av.
Sånn er det ikke. Ikke nå. Og hun kan ikke tenke for mye på det.
Noen ganger forsvinner Han inn i en annen verden, noen andres verden. Noen ganger lukker han andres dør bak seg, sover under en annens dyne.
"Det er ikke meg. Det er en drømmeverden" sa Han en gang.
Som om det skulle forklare noe som helst, tenkte hun da.
Hun forstår mer nå. Det hender hun er der selv. Bak sin egen dør, men et annet sted, en gang i fremtiden. I en drømmeverden.
Men bedriften ville gå bedre hvis de ansatte jobber tett.
SvarSlettAnonym: Joda, det har du sikkert rett i. Trivsel har mye å si på arbeidsplassen. Men man går ikke nødvendigvis konkurs selv om man ikke ligger med sjefen:-)
SvarSlett