Hun ser på ham fra vinduet mens han klipper gresset. Ser på de sterke solbrune armene. Tenker tilbake på den gangen hun så han for første gang, hvor kjekk hun syntes han var.. Det er han jo forsåvidt enda, hun ser jo det, samtidig ser hun det ikke. I hennes øyne er han ikke så fantastisk pen lenger.
Han er høy, bredskuldret og blond. Virker så stødig og trygg. Skinnet bedrar, tenker Wonderwoman. Han er slett ikke så trygg. Det vil si, på noen områder er han det. På de aller fleste faktisk. Hun vet at han er til å stole på hvis hun trenger hjelp til noe. Han er en fantastisk far og vil alltid være der for sønnen sin. Han er ryddig og økonomisk...akkurat som henne. Men han bedrar henne. Noen ganger går det litt tid i mellom hver gang, men det hun kan i det minste alltid stole på at det skjer igjen. Før eller senere.
Han vil ikke snakke om det. Han lyver henne rett opp i ansiktet hver gang, benekter alt selv om hun sier at hun vet. Han benekter det helt til hun legger frem sine bevis. Da blir han stille. Trekker seg unna, holder seg for seg selv, nekter å svare henne når hun spør. Det eneste han noensinne har sagt om saken er at han ikke vet selv hvorfor han gjør det, at han vet han er dum. Han vil jo bare ha henne, han har et problem sier han. Han forsøker til og med å legge skylden på en dårlig barndom. Han trenger hennes hjelp sier han. Wonderwoman orker ikke sitte barnevakt for en voksen mann. Orker ikke være sammen med en mann som må "passes på" for å holde seg trofast.
Men når skal hun komme seg ut av det? Når skal hun ta motet til seg og pakke sakene sine og reise? Og hvor skal hun egentlig dra?
Wonderwoman har innsett at hun ikke kan sitte å vente på at livet skal begynne, for livet er nå. Samtidig husker hun noe Goodboy lærte henne, nemlig at man må forsøke å gjøre hver dag til en så fin dag som mulig. Og Wonderwoman forsøker dette, selv om hun ikke er akkurat der hun ønsker å være i livet.
Do what you can, with what you have, where you are.
Wonderwomans spørsmål til leserene: Er dere flinke til å gjøre det beste ut av hver dag, og å tenke positivt selv når det er vanskelig?
Etter at jeg fikk barnet mitt, har jeg blitt det. Da hun var en måned, slo det meg for første gang hvor fort tiden faktisk går, og jeg bestemte meg for å gjøre hver dag det beste det kan være. Nå er helt oppriktig de aller, aller fleste dagene våre helt nydelige! Det kan gå måneder mellom drittdagene, jeg er blitt flinkere å se lyspunkter og hightlights, og jeg har veldig troen på at "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det" :)
SvarSlettHar aldri tenkt så nøye over det egentlig, men kanskje jeg skal bli mer bevisst på det..Særlig når ting går den gale veien.
SvarSlettNja? Er alt for dårlig til å gjøre det meste og beste ut av hver dag, men tror ikke jeg er så dårlig på å tenke positivt.
SvarSlettSelv om jeg i utgangspunktet er "realist" (og litt kynisk) så er jeg velsignet med en bergfast tro på at "alt ordner seg" i bunnen, takket være kjærlige foreldre som fremdeles ordner opp. Når man aldri har opplevd at ting IKKE ordner seg, så lever man videre i "barnetroen".
Det eneste som ikke ordnet seg var ekteskapet - han ba om skilsmisse når Jr. var 8 mnd, etter åtte år sammen, tre som gift.
Og på mange måter - i ettertid - var det en lettelse, siden jeg tidligere hadde vurdert å gå men ble værende i håp om at ting skulle "gå seg til" når Jr. ble eldre. Jeg er veldig glad for at det vanskelige valget ble "tatt" fra meg, slik at jeg kan sitte igjen med "god" samvittighet og si at JEG var villig til å bli, JEG var villig til å gå til rådgivning/parterapi/whatever, men HAN valgte å gå...
Misunner deg virkelig ikke situasjonen, og håper du klarer å ta et valg du kan være fornøyd med videre.
NEI, jeg er ikke så flink til det. Går ting til helvete så graver jeg meg ned og synes synd på meg selv... Da hjelper det ofte å høre om de som har det verre, og du har vel det Wonderwoman. Samtidig virker du mye sterkere enn meg. Kanskje jeg misunner deg likevel
SvarSlettKristineBirgitte: Det må være himmelsk å ha flere mnd mellom drittdagene, men du har jo rett; tiden går så fort! Uansett er det tusen ganger lettere å se lyst på livet når man har barn!
SvarSlettAnonym: Wonderwoman synes du bør la deg inspirere, det er ikke alltid så mye som skal til. Man må for eksempel ikke bare gjøre de "nødvendige" tingene i løpet av en uke. Vær spontan!
greyminerva: Alt ordner seg, Wonderwoman er definitivt enig, men "Alt ordner seg for snille jenter" er ikke hennes greie. Noen ganger må man tenke på seg selv først for å være en bedre person for andre. Å være den som går ut av et forhold er definitivt ikke lett, men noen ganger må det bli sånn. Noen ganger er det ikke mer å jobbe med, ingenting igjen som er verdt å redde. Det at man har vært sammen i mange år for så og gå fra hverandre rett etter man har fått barn er ekstra vanskelig og noe Wonderwoman har grublet mye på..
Dina: Det hjelper alltid å vite at andre har det verre. Usympatisk kanskje, men vi mennesker er nok bare sånn. Hvis det hjelper å lese om Wonderwomans patetiske liv så velbekomme, håper det hjelper på en dårlig dag! Sterk forresten? Hadde hun vært spesielt sterk hadde hun ikke vært der hun er i dag. Ingenting å misunne altså.
Nei jeg er ikke så flink.. Egentlig.
SvarSlettHar slitt med depresjon, sliter med... Etter fødsel og mye problemer hjemme.
Nå går jeg vel inn med instillingen "det blir bare krangel uansett", også blir det jo det.
Og her sitter jeg og skal gifte meg om en ukes tid, og med et lite barn..
Det er både min og mannens skyld all bitterheten pga fortiden, vi har det ikke fælt nå men vi klarer ikke slutte være bitre om fortiden.
Det må vi, og jobber vi med... Heldigvis.
Jeg må bli flinkere til å se etter lyspunkt! Gjøre hver dag til en fin dag for meg, selvom ikke alt er finest.. Og ikke være bitter for tidligere.
Rart å være så lykkelig og elsket, samtidig som begge er så bittre.
Men det er kjærligheten som gjør at vi fortsetter med gifteplanene, begynner i parterapi, er gode foreldre og legger fortiden bak oss. Det er tross alt 4 år siden det var faktadritt der..
Og min "Han" har aldri bedratt meg, ikke sånn.
Anonym: Wonderwoman håper for din del at denne mannen i hovedsak gjør deg lykkelig. For hun vet alt om å være bitter for ting som skjedde for "lenge" siden, den gang var det bare ordene som såret, ikke handling. Forskjellen er vel at Wonderwoman ikke elsker mannen lenger. Dere er så glad i hverandre at dere synes det er verdt å jobbe for, verdt å holde sammen på tross av det som har skjedd før. Det må være både rart og deilig å være så glad i noen. Håper i alle fall at bryllupet blir et lyspunkt i hverdagen for deg. Masse lykke til på den store dagen:-)
SvarSlett