Wonderwoman sitter alene. Hun har vært alene hver kveld denne uken. Det er i grunn deilig.
Men det står røde roser på bordet. Hun hater dem. Hater røde roser. De har ingenting med kjærlighet å gjøre, for henne betyr de bare "Sorry, jeg har gjort det igjen".
Wonderwoman nettshopper, denne gangen musikk. Det havner stadig noe nytt i postkassen. Tingene blir en slags trøst i tilværelsen. Tingene fyller hulrommet, tingene gjør ensomheten litt lettere å bære. I allefall for et øyeblikk.
Det er ille å bo sammen med noen og likevel føle seg så alene, tenker hun.
Wonderwoman har et par nære venner som sikkert hadde taklet å høre sannheten, støttet henne uten å komme med moralprekner eller anbefalinger på noen måte. Men hun takler det ikke. Takler ikke sympatien, takler ikke å åpne seg slik for andre mennesker. Og den eneste hun har åpnet seg for tør hun ikke kontakte.
I stedet legger hun en ny cd i handlekurven på den ene nettsiden, bestiller en fint skjerf på en annen.
Den ene dagen er hun ovenpå, den ene dagen er hun sterk og kan greie alt.
Men vinden snur så fort og før hun vet ordet av det er hun blåst overende igjen. Ligger på bakken. Kald, forslått og alene.
Håper du kommer deg på bena igjen snart. Og forresten, shopoholiker?
SvarSlettTakk for det. Wonderwoman er nok tilbøyelig til å bli shopoholiker men tror det er et stykke å gå før hun er der. Hun er heldigvis veldig økonomisk av seg også, det er nok det som stopper henne fra å gå hele veien.
SvarSlett