Wonderwoman møter Marlboromannen

Det er lørdag ettermiddag.

Wonderwoman sitter på en neste folketom kafè, ute har det begynt å snø tett.
Hun sitter med tynne votter på, holder hardt rundt kaffekoppen, forsøker å varme fingrene som fremdeles er frosne etter noen timer ute tidligere på dagen.
Noen bord bortenfor sitter to eldre damer, den yngste i 60-årene, den andre eldre. Lilla hår og store tykke briller, sannsynligvis den yngstes mor. De snakker om barnebarn og julepresanger. Wonderwoman lytter en stund til samtalen, forsøker å glemme hvorfor hun er der, forsøker å viske ut det skitne.

Ute faller mørket så smått på og Wonderwoman fikler nervøst med bilnøklene. I det mobilen ringer mister hun nøklene på gulvet og damen med det lilla håret mumler noe om "utidig ringing"… "Marlboromannen ringer" lyser displayet. I et sekund har hun lyst til å rive med seg jakke og storme ut, komme seg bort og late som om det aldri har skjedd.
Men hun tar den.

Av en eller annen grunn har de ikke ringt hverandre enda. Hun vet ikke hva hun hadde forventet men hun blir overrasket når hun hører stemmen hans.
"Hei du, jeg blir litt forsinka jeg, sitter i kø her. Går det bra eller?" Stemmen er vennlig. Munter.
Det går bra, hun venter.

Når telefonen ringer for andre gang føler hun seg langt mer avslappet. Han har parkert, men aner ikke hvor hun er å finne. Hun forter seg ut med telefonen på øret. Glemmer jakka og blir stående ute i snøværet og lyset fra et juletre. Han ser henne, men hun ser ikke han. Han ler i telefonen. Og plutselig er han der. Klemmer henne, snakker som om han møter en gammel venn.
De sitter på kaféen en stund, praten går lekende lett. Wonderwoman som hater smalltalk, som aldri fikser å snakke med totalt fremmede, føler seg fullstendig avslappet. Han forslår at de går en runde, han har vært her før, men det er mange år siden sier han. De rusler en tur i snøværet, Wonderwoman med lua godt trukket ned over ørene. Komfort foran forfenglighet, smiler hun til ham. Han samtykker og børster snøen av jakka hennes.
Tilbake på kafeén lener Wonderwoman seg godt over bordet for å komme nærmere Marlboromannen. De utveksler personlig informasjon på løpende bånd og Wonderwoman innser at fordommene hennes hadde tatt litt overtaket på forhånd. Kanskje forventet hun en stille og litt alvorlig fyr, en som åpenbart visste hvor pen han var (Wonderwoman kan ikke fordra typen). Marlboromannen er på mange måter på en annen planet enn henne, men han er langt i fra dyster. Han har gjort ting i livet som er så fjernt fra hennes liv at hun flere ganger blir sittende å måpe. Han er munter, laidback og åpen. Hun liker det.

Til slutt må de bryte opp. Han har uten å vite det parkert ved siden av hennes bil. De blir stående og smile til hverandre, blir enige om at det var hyggelig å møtes, de har hatt en koselig kveld sammen. Definitivt noe man kan tenke seg å gjenta.
Han trekker henne inntil seg og gir henne en klem, før han kysser henne. Eller kysser hun ham? Hun vet ikke, men det skjer. En, to, tre ganger.
Hun trekker seg unna og vinker lett. "Kjør forsiktig" roper hun i det hun setter seg inn i sin egen bil.

I det hun svinger ut av parkeringen drønner musikken fra høyttalerne og Wonderwoman kjenner seg ikke dirty i det hele tatt. Wonderwoman kjenner seg litt rusa. Rusa på et nytt liv!