Om å komme seg videre

Det er rart hvordan vi alle vil ha det vi ikke kan få. Hvordan vi begjærer det som er utilgjengelig, det som ligger litt utenfor vår rekkevidde. Wonderwoman vet hvordan det er, hun har kjent på det selv.

Han ringer henne hver dag nå. Hun spør ikke lenger. Lar det ligge. Er litt tilbakeholden, selv om hun verker etter å se ham igjen. Forholder seg rimelig taus, men vennelig. Hun legger merke til at innholdet i samtalene endrer seg litt for hver dag. Han forteller om dagene sine, hva han har gjort, snakker om ting de kunne gjøre sammen, ting som hadde vært hyggelig å oppleve. Sammen. Wonderwoman lar begeistringen ligge. -Ja, kanskje det. Det hadde vært hyggelig, vi får se da vet du..

De ligger ved siden av hverandre på gresset og kveldssola varmer fremdeles godt. Hun ser opp på den blå himmelen og på hvite dun fra vissne løvetann som svever over dem. Som små snøfnugg på knallblå himmel seiler de i tusentall gjennom den varme kveldsluften.
Han holder rundt henne, spør om hun ikke synes det er godt å bare ligge der uten å gjøre noe. Bare nyte varmen og hverandres selskap. Hun svarer ikke, kryper tettere inntil ham og tenker at det er svar nok.
-Når skal jeg egentlig få komme hjem til deg? Wonderwoman rykker til i det han spør. Hun blir stille lenge. Han venter. -Du kan komme når du vil, egentlig. Men det blir litt rart, sier hun stille.
-Hvorfor det? svarer han kontant. -Fordi jeg bor vegg i vegg med Han. Det blir bare rart. Hun flytter seg litt, forsøker å skli seg litt unna ham. Marlboromannen trekker henne inntil seg. -Se på meg, sier han. Hun smiler forsiktig opp til ham. Han kysser henne på pannen. -Jeg skjønner det, ok?
Wonderwoman svarer ikke. Hun har tenkt på det lenge allerede. Hvis hun vil videre, hvis hun vil begynne å leve sitt eget liv må hun ta grep. Hun må komme seg bort.